Verdenssamfunn uten en plan
Så kom endelig krig på dagsorden i valgkampen, godt hjulpet av situasjonen i Syria som presser frem svar fra alle partier. Ellers er debatten om angrepskrig helt fraværende.
Ingen journalister spør, og partiene selv er vel varsomme med å sette krig på agenda, klokelig nok, for her kunne det blitt komplisert.
Spørsmål om hvordan det gikk etter vestlige intervensjoner i Irak, i Afghanistan, i Mali eller i Libya, har ingen enkle svar. Var det en suksess? Verdt penger og menneskeliv? Hva med droneangrepene i Pakistan, Jemen og Somalia? Fungerer det etter intensjoner? Vil vi støtte dem?
Disse landene som har vært utsatt for vestlige militære angrep, er det land hvor det i dag er fred, demokrati, menneskerettigheter og frihet for kvinner? Har denne type krig de siste årene beviselig reddet menneskeliv og innført styreformer som i dag opptrer rettferdig og etter internasjonale avtaler? Skapte krig fred?
Gjør all kriging de siste årene oss sikre på at vi, vestlige makter, bør bedrive mer av det samme i Syria?
Kanskje debatten om krig blir borte fordi vi ikke kaller det krig. Vi liker oss bedre når vi samles i sentrum og bruker begreper som «krigsliknende operasjoner» eller «humanitær krigføring», for det høres så mye mer rasjonelt og fornuftig ut.
I tillegg blir meninger om krig på denne måten lullet inn i et byråkratisk språk kamuflert som et vanskelig fagfelt best egnet for UD-ekspertisen, unntatt vanlige folk å mene noe om. Da blir det heller ikke enkelt å samles rundt en bred fredsbevegelse for oss som skulle ønske seg noe slik. For hvordan rope om fred når ingen har sagt krig?
En fredsbevegelse kunne krevd at man tenker på andre type bidrag enn de som er militære. For eksempel kunne Norge brukt av oljepenger for å sikre at nødhjelpsorganisasjoner og de som jobber mot flyktninger fra Syria har alt de trenger og mer til. Vi leser daglig at de ikke har nok midler til rådighet.
Og hva med støtte til Syrias naboland, som ikke kan tillate seg å snakke om «bærekraftig innvandring» men tar imot tusenvis av folk på flukt? Vi kunne sende psykologer, leger og medisinsk personell som kunne bidra med støtte til traumatiserte og sårede folk på flukt.
Hvorfor sender vi ikke et internasjonalt skip med medisinsk hjelp til Middelhavet? Hvorfor oppretter ikke Norge en luftbro som henter flyktninger hit, slik vi gjorde da krigen i Bosnia raste?
Er Saudi-Arabia under nok press til å stanse våpensalg, og hva med Tyrkias rolle i dette spillet, sammen med Russland og Iran. Er virkelig alt forsøkt nå på politisk plan? Det er jo slike ting man gjerne vil vite. Men da må man jo faktisk diskutere krig i første omgang.
Har vi ingen ideer til hvordan en slike konflikt kan løses med andre midler enn bomber, burde Norge umiddelbart bevilge mer penger til forskning på dette, og på å bygge opp ekspertise som kan bidra til å løse konflikter uten våpen.
Vet vi for eksempel nok om hva det betyr for verdensfreden at nasjoner går sammen i allianser utenfor offisielle avtaleverk og invaderer et tredje land?
Bivirkningene av bombing kan bli større enn effektene. Angrep fra Vesten kan bidra til økning i vold, eller at Syria hevner seg med angrep på naboer, og drar nye land dypt inn i konflikten.
Hvordan vestlig krigføring i Syria skal være et positivt bidrag til syriske folk eller til verdensfreden for øvrig, er spørsmål jeg har som jeg ikke hører noen svare skikkelig på.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 31. august
Spørsmål om hvordan det gikk etter vestlige intervensjoner i Irak, i Afghanistan, i Mali eller i Libya, har ingen enkle svar. Var det en suksess? Verdt penger og menneskeliv? Hva med droneangrepene i Pakistan, Jemen og Somalia? Fungerer det etter intensjoner? Vil vi støtte dem?
Disse landene som har vært utsatt for vestlige militære angrep, er det land hvor det i dag er fred, demokrati, menneskerettigheter og frihet for kvinner? Har denne type krig de siste årene beviselig reddet menneskeliv og innført styreformer som i dag opptrer rettferdig og etter internasjonale avtaler? Skapte krig fred?
Gjør all kriging de siste årene oss sikre på at vi, vestlige makter, bør bedrive mer av det samme i Syria?
Kanskje debatten om krig blir borte fordi vi ikke kaller det krig. Vi liker oss bedre når vi samles i sentrum og bruker begreper som «krigsliknende operasjoner» eller «humanitær krigføring», for det høres så mye mer rasjonelt og fornuftig ut.
I tillegg blir meninger om krig på denne måten lullet inn i et byråkratisk språk kamuflert som et vanskelig fagfelt best egnet for UD-ekspertisen, unntatt vanlige folk å mene noe om. Da blir det heller ikke enkelt å samles rundt en bred fredsbevegelse for oss som skulle ønske seg noe slik. For hvordan rope om fred når ingen har sagt krig?
En fredsbevegelse kunne krevd at man tenker på andre type bidrag enn de som er militære. For eksempel kunne Norge brukt av oljepenger for å sikre at nødhjelpsorganisasjoner og de som jobber mot flyktninger fra Syria har alt de trenger og mer til. Vi leser daglig at de ikke har nok midler til rådighet.
Og hva med støtte til Syrias naboland, som ikke kan tillate seg å snakke om «bærekraftig innvandring» men tar imot tusenvis av folk på flukt? Vi kunne sende psykologer, leger og medisinsk personell som kunne bidra med støtte til traumatiserte og sårede folk på flukt.
Hvorfor sender vi ikke et internasjonalt skip med medisinsk hjelp til Middelhavet? Hvorfor oppretter ikke Norge en luftbro som henter flyktninger hit, slik vi gjorde da krigen i Bosnia raste?
Er Saudi-Arabia under nok press til å stanse våpensalg, og hva med Tyrkias rolle i dette spillet, sammen med Russland og Iran. Er virkelig alt forsøkt nå på politisk plan? Det er jo slike ting man gjerne vil vite. Men da må man jo faktisk diskutere krig i første omgang.
Har vi ingen ideer til hvordan en slike konflikt kan løses med andre midler enn bomber, burde Norge umiddelbart bevilge mer penger til forskning på dette, og på å bygge opp ekspertise som kan bidra til å løse konflikter uten våpen.
Vet vi for eksempel nok om hva det betyr for verdensfreden at nasjoner går sammen i allianser utenfor offisielle avtaleverk og invaderer et tredje land?
Bivirkningene av bombing kan bli større enn effektene. Angrep fra Vesten kan bidra til økning i vold, eller at Syria hevner seg med angrep på naboer, og drar nye land dypt inn i konflikten.
Hvordan vestlig krigføring i Syria skal være et positivt bidrag til syriske folk eller til verdensfreden for øvrig, er spørsmål jeg har som jeg ikke hører noen svare skikkelig på.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 31. august
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar