Ting jeg ikke forstår
Vi
vet at klimakrisen medfører at havisen smelter og at dyrearter dør ut. Likevel
leser vi gla’saker i mediene om at Gardermoen skal utvides på grunn av massiv
økning i flytrafikken. Vi vet at vi forsøpler jordkloden med overforbruk av
gjenstander vi ikke trenger, likevel blir det oppfattet som krise når forbruket
går ned, for da hakker det i det økonomiske maskineriet. Vi vet inderlig godt
at sommerkjolene vi kjøper for en hundrelapp eller to er sydd av unge jenter og
gutter på slavekontrakt i land langt borte. Men butikkene klarer ikke la være å
tjene penger på dem, og vi klarer ikke la være å kjøpe. Vi vet at flytrafikk, biltrafikk
og forbruk ødelegger den eneste jorden vi har, likevel pepres vi med lovlig reklame
for helgehandel over grensen, billige flyturer, storbyweekender, charterturer og
luksusvarer.
Vi vet at kyllingen vi nyter til
middag slett ikke er en kylling, men en broiler – altså en hurtigvoksende
kylling fremavlet kun for at vi skal spise den. Likevel kaller vi den kylling
og aner ingenting om hvordan den lever sitt fremavlede korte liv når vi hiver
oss over kylling(?)-tilbudet på Rimi.
Vi vet ikke helt hva som egentlig er i den grillpølsa vi spiser
over grillen i parken, og hver gang noen opplyser oss om det blir vi like
ubehagelig overrasket. Vi vet at frukt og grønnsaker sprøytes med innsektsgift,
og danske forskere har nylig funnet spor etter giften i danske barn. Likevel
tenker vi at epler er sunne og de ser da så freshe ut der de ligger så glansede
grønne.
Noen ganger lurer jeg på om ungene mine
egentlig vet produksjonsforskjellen på et egg og en lakrisbåt, og når vi skal
forklare må vi tegne en høne for vi har ingen levende variant å vise frem.
Avstanden til naturen kan bli i overkant lang noen ganger.
Det er en moderne uro og et ubehag,
kanskje endog ufrihet, i å vite alt dette, men likevel forsøke å leve hverdager
på en helt vanlig måte og late som vi ikke vet. Ufriheten ligger også i
manglende tillit til at politikere med makt i dag forvalter makten til det
beste for klode, dyr og mennesker.
Det er et plutselig ubehag i å
snakke om været: var det virkelig så vått før i tiden? Det er med en blanding
av glede og uro vi oppdager at blomster dukker opp på uventede tidspunkter,
skulle de kommet nå? Her? Vi vil så gjerne gi barna sunn mat, men vi aner ikke
hva vi egentlig spiser, og vi lever så hektisk og produserer ingenting selv, så
rask ferdigprodusert mat er det eneste vi rekker – og klarer – å lage.
Jens Stoltenberg snakker gjerne i ett
og samme åndedrag om at vi både skal ha vekst og ta miljøansvar, og vi
applauderer, fordi alternativet vil koste oss noe. For statsministeren kan det
koste valgseier og popularitet, for oss andre kan det koste personlig rikdom og
begrensede muligheter til reise og moro. Vi fortrenger alle sammen, for innerst
inne vet vi at Stoltenberg tar feil. Disse to elementene, vekst og miljøansvar,
utelukker hverandre gjensidig
Når politisk makt resignerer, tyr vi til
tilfeldig virkende forbrukermakt. Den ene som forsøker lever annerledes: som
vegetarianer, reiser på nærferie eller syr egne klær, blir raskt pekt ut som en
litt kjip moralist og gledesdreper. Selv om vi vet at vedkommende er inne på et aller annet. Og at det er vi andre
som er naive tullinger som tror veksten kan fortsette som nå.
Vi har kanskje ikke noe begrep enda,
for dette moderne ubehaget over at noe truer fremtiden til barna våre, men at
vi er fremmedgjorte, både fra naturen vi er en del av og troen på at vi kan ta
grep, det er vi mange som kjenner på.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. mai, i Fokusspalten,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar