RasismeSnillisme

Det er populært å si at venstresiden trekker rasismekortet altfor raskt. Det er sikkert, i noen tilfeller, dessverre riktig. Men stort sett opplever jeg problemstillingen helt motsatt. For når jeg tenker etter, når hørte jeg egentlig noen i fullt alvor og med ekte bekymring kalle noen en rasist forrige gang? Jeg synes det virker som om dette sitter ganske langt inne. Kanskje for langt. 

Det er på en side litt rart at vi er så livende redde for å kalle spaden ved dens rette navn, all den tid året etter 22. juli har åpenbart tankegods både fra Anders Behring Breivik og meningsfellene hans som ikke kan tolkes som annet enn pur gammaldags rasisme. Hvit overlegenhet, stereotypisk gruppetenkning, etnisk rene nasjoner, og så videre.
Men det skal samtidig, på den annen siden, være vanskelig å kalle noen en rasist. Man må kunne være både oppgitt, sleivete eller oppriktig kritisk til både kulturer og inkluderingspolitikk uten å få slike merkelapper klistret på seg. Men, er vi ikke nå i overkant langt borte på den andre siden? Der det holder å si/skrive: «Jeg er absolutt ikke rasist», og på den måten gjøre seg uangripelig, for deretter å gå i gang med en tirade av noe som likevel er farlig nær rasisme. Jeg ser denne teknikken både på Facebookgrupper som Sians (Stopp Islaminiseringen av Norge) eller NDLs (Norwegian Defence League), eller på større nettsider av typen honestthinking.org eller document.no. Alle steder har jeg kommet over tekster jeg tolker rasistiske, men blandet sammen med forsikringer om at at det, det er man absolutt ikke. 
         Selv når det er opplagt nøler vi, i alle fall jeg, med å si høyt det jeg faktisk tenker når jeg hører rasisme. Plutselig er den der – kommentaren eller beskrivelsen som vipper deg av pinnen – på nett eller live, men du nøler med å gå til angrep ved å utfordre vedkommende på hva i all verden som var ment med det der. Du vet at stemningen rundt middagsbordet aldri blir den samme etterpå. Når enkelte hevder at venstresiden bruker rasismebegrepet for raskt, tenker jeg noen ganger: Har du virkelig ikke møtt disse menneskene, som sier ting du ikke ante kunne sies høyt? Er det ingen i din omgangskrets som er langt over kanten i sine fordommer? I så fall bør du ta en tur rundt i byen, alternativt på landet.

Noen uttalelser er jo over kanten. Noe er moralsk forkastelig. Uakseptabelt. Vi forlanger av oss selv å legge snillismen mot enkelte minoritetsgrupper til side, og krever at disse gruppene i samfunnet må tåle å bli krenket for sine meninger og tro. Hvorfor er rasistene unntatt dette kravet? Mottoet «vi må tørre å ta debatten», sammen med klisjeen «venstresiden tør ikke ta debatten», har satt nettopp den brede venstresiden i sjakk matt. Ute av spill. Vi tar debatten hele tiden, men svært sjelden på vår egen banehalvdel der vi kunne snakket om ting som klasseulikheter, boligpolitikk, lærertetthet eller økonomisk utjevning. Ting vi vet ville hjulpet integreringen. Vi vet at økonomisk utjamning er det mest effektive hinderet mot alt fra kriminalitet, kvinnediskriminering, vold og mishandling. 
Likevel aksepterer vi pophøyres mangfoldige agenda, som strekker seg fra hijab og klesdraktdebatt, via entusiasme rundt innvandrerregnskap til asylsøkeres påståtte sleipe lykkeferd mot nord. Dette er aller mest tydelig når Frp gang på gang klarer å sette agendaen, og resten av hurven, livredde for velgerlekkasje fra eget parti, hiver seg ukritisk utpå. Frp klarer det gang på gang, ved å hevde stakkarslig at de aldri blir hørt.
        Å kreve rollen som den utsatte og oversette er en kjent hersketeknikk vi kan finne på å bruke selv på privaten, på en dårlig dag. Men det er ofte akkurat det det er, en hersketeknikk som setter premisser for debatten, men lite annet. 
       Å kalle det noe sier for rasistisk, sender raskt stigmaet tilbake på avsender. Man er kanskje politisk korrekt (gud forby), kjedelig og lite kontrær (siste skrik på alle debattsider), tullevenstre, loonievenstre, museumsvokter, naiv, feig, og så videre, eller man er kanskje en spekulativ del av den foraktede «antirasismeindustrien». Tror du det koster å ta debatten? Ikke i forhold til å nekte å ta den, eller ta til motmæle fremfor meningsutveksling. Og det er ikke sant at vi ikke tar debatten. Vi tar den hele tiden. Vi debatter et utall utfordringer knyttet til innvandring hver dag. 
        Det har blitt en integrert del av hvordan vi ser på folk fra fjernere strøk: de kommer vel med et eller annet problem. Dermed blir det for meg, svært enkelt sagt, en slags rød tråd mellom den generelle skepsisen (for jeg tør altså ikke skrive «rasismen» her) mot folk fra andre land, til måten vi behandler og tar imot asylsøkere på. Som for eksempel: Når vi med viten og vilje skiller familier ved å tvangssende en mor eller far ut av landet, når vi nekter en asylsøker familiegjenforening med sine kjære. Når vi anklager og sier at de «skyver barna foran seg», er vi ikke da i nærheten av rasisme? De er ikke som oss. De blir ikke gale av savn etter barna sine, som oss. Vi elsker våre barn. De utnytter sine. 

Når vi nesten aldri bruker ordet rasisme, kjenner vi rasismen kanskje ikke igjen når vi møter den? Det er ingen store politiske partier som i dag sier Yes, we can, og som med visjoner, konkrete ideer, mot og senkede skuldre gyver løs på dette nye mangfoldige Norge med et positivt sinn og ber oss alle slappe litt av. Så klart vi fikser de utfordringene som kommer når nye samfunn skal syes sammen.
Vi må bare slutte være så snillistiske mot dem som mener det motsatte. Rasisme har aldri bygget en velfungerende stat.

Denne kronikken sto i Klassekampens Signertspalte lørdag 7. juli. Dette er en noe endret versjon av den som sto på trykk.

Verona (9) utfordrer oss i Høyesterett

Ute av syne, ikke ute av sinn

Det er en liten verden. Åsne Seierstad skrev om en anonym bokhandler i Kabul og like etter står han ikke særlig anonym i en norsk rettssal, for ikke å si norske medier, og er verken fiksjon eller tilhørende en annen tid eller fjernt sted. Det er for lengst slutt på den tiden da fjerne land var særlig fjerne, i dag er vi virtuelt på samme sted og tid, og fordums eksotiske strøk er en flyreise unna, for oss i vår del av verden. Det betyr også at måter vi omtaler andre på, måter vi behandler andre på, og internasjonale konvensjoner vi skriver under på, er mer konkrete, nære, synlige og direkte enn i fordums tid. Vi utfordres når vi gjør urett, og vi konfronteres med våre avgjørelser, på nye måter. Jeg tenker at det kan være bra.

Dette betyr for eksempel at asylsøkere vi med loven i hånd og regjeringens velsignelse sender ut med tvang, kan bestemme seg for å snu seg, se oss direkte inn i øynene og si: Jeg aksepterer ikke din tolkning av loven. Du tar feil. Jeg skal tilbake. Sees i rettssalen.

Noen folk aksepterer ikke å forsvinne i det store intet. De som har styrke og advokat utfordrer oss på vegne av dem som ikke kan.

En av dem er 9 år gamle Verona Delic.  Alltid vært i Norge. Født her, bodd på Rjukan hele sitt liv, men tvangssendt ut til Bosnia i mars i år, sammen med foreldre og en nyfødt baby. Nå i juni aksepterte Høyesterett anken fra hennes familie, og saken kommer opp en gang til høsten. Familien Delic utfordrer Utlendingsnemndas tolkning av norsk utlendingslov (paragraf 8-5 sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket) og Barnekonvensjonen (artikkel 3, barnets beste).

Verona og familien setter med denne anken seg selv midt i sentrum for norsk debatt omkring asylbarn. For det er akkurat dette som uklarheten rundt de lengeværende asylbarna: Hva betyr egentlig barnets beste, og hvordan skal man tolke sterke menneskelige hensyn?

Kaoset som råder rundt stortingsmeldingen Barn på Flukt er et resultat av et halsbrekkende kompromiss internt i regjeringen, der særlig SV og Ap vil to ulike ting med norsk asylpolitikk. Dermed forblir mysteriet ovenfor uoppklart. Det gis signaler. Men også de kan tolkes. Nå skal det kanskje en norsk niåring til for å hjelpe oss å rydde opp der de voksne har rotet det til? Veronas sak kan bidra til sårt trengt klarhet og forutsigbarhet for alle de barna som venter, og venter. Bare det faktum at Høyesterett har akseptert anken er et signal til både regjering, byråkrati og rettsvesen om at vi ikke skal være så skråsikre på at det er vi som tolker loven korrekt.

For få år siden ble lengeværende barn sendt ut på denne måten under retorikken av at vi måtte ”forsvare asylinstituttet”, altså de lover vi har som regulerer hvem som har krav på asyl. I dag er retorikken erstattet med begreper som ”innvandringsregulerende hensyn”. Kanskje fordi det gikk opp for aktørene at det finnes lovverk innenfor asylinstituttet som ville gitt Verona opphold? Slik hun selv hevder i anken. Å forsvare asylinstituttet kan like gjerne bety å gi barn som henne opphold. Dermed måtte det ny retorikk og til for å kunne hive henne ut, men nå utfordres den betimelig.

Retorikken er snedig nok reflektert i en forskrift til loven, der det står at hensynet til innvandringsregulering kan trumfe lovverket. Dermed er uforutsigbarheten komplett for den gjengse asylsøker.

Dette er en svært viktig sak. Målet er å gi Verona opphold på humanitært grunnlag. Men det handler om noe mye større, Verona skal sette norsk lov på prøve og spør: gjelder de fine ordene vi har skrevet under på i Barnekonvensjonen, for henne også? Og, om ikke hun som er født her har tilknytning til riket, hvem har det da?

Denne teksten sto på trykk i dagens Fokus-spalte i Klassekampen

Glemmer vi maktperspektivet rundt pappapermen?

Torsdag 14. juni hadde Klassekampen et intervju med meg, i forbindelse med et bokessay jeg gjorde i Prosa. Bokessayet ligger her, på min blogg. Intervjuet i Klassekampen er her.

Og limt inn nedenfor:

FAR PÅ
Av Sandra Lillebø

Mens vi finteller permisjonsdager, forflyttes kjønns­makten i det stille. Det er ikke nødvendigvis til kvinnens fordel, mener Linn Stalsberg.

- Hele tanken om at vi er et likestilt land er ekstremt viktig for vår identitet og for hvordan vi ser på oss selv. Det gjelder særlig for venstresida. Derfor er vi også veldig opptatt av å poengtere alle seire på den fronten, sier Linn Stalsberg.

I et essay i det nyeste nummeret av Prosa, foretar hun en nærlesning av to norske og to svenske bøker om farskap. Audun Lysbakkens «Frihet, likhet, farskap», Jørgen Lorentzens «Fra farskapets historie», Roger Klinth og Thomas Johansson «Nye svenska fäder» og antologien «Föräldraskapets politik», redigert av Helena Bergman, Maria Eriksson og Roger Klinth.

Konklusjonen er ikke flatterende, sett fra et norsk perspektiv. For mens de norske bøkene «fremdeles insisterer på likestillingsidyll og pappas fremragende rolle», stiller de svenske bøkene flere spørsmål vi egentlig ikke har lyst til å stille om likestilling.

Nye skiller

Stalsberg, som blant annet er spaltist her i Klassekampen, frykter at når vi ikke stiller disse spørsmålene, oppstår det en fare for at det skal oppstå nye skiller mellom menn og kvinner, mener Stalsberg.

- Foreldrepermisjon framstilles i dag som et valg for menn, og en plikt for kvinner. Reklamekampanjene svenskene har hatt for pappaperm de siste årene er i så måte talende: hvis menn tar permisjon vil de få personlig gevinst. De utvikler seg, gjør morsomme ting, blir bedre ledere på jobben og så videre. Det får ikke kvinner høre om på den samme måten. Audun Lysbakken kan gjerne si at pappapermen var den mest berikende perioden i livet. Det kan ikke Anniken Huitfeldt. Av henne er det forventet at hun skal si at det var fint, men at det er godt å komme tilbake i jobb, sier Stalsberg, som mener denne holdningen reflekteres i de mange pappabøkene som de siste årene har kommet i bokhandlene.

- Disse bøkene bruker enormt mye tid på å understreke fedres annerledeshet: det er gøy, moro og lek. Det er et paradoks, at vi tross likestilling skal insistere på ulikheter som foreldre. Hvilket er bra i seg selv, men det er verdt å tenke over disse nye skillene i hvordan kjønnsrollene vurderes. Det er et maktperspektiv som vi overser idet vi er opptatt med å finfordele permisjonsdagene, sier hun.

Sitt eget ideal

Stalsberg vil på ingen måte underslå at fedres engasjement på hjemmebane kan være en god ting. Men hun mener det er problematisk at de ledende aktørene i prosessen mot å få fedre hjem, ofte er menn som er mer enn normalt bevisste på likestilling.

- Han bor i urbane strøk, har en fleksibel jobb han liker og er relativt karriereorientert. Det samme er partneren hans. Da er det en del aspekter som forsvinner fra likestillingsretorikken, som forholdet by/land og ikke minst klasse, sier hun. Om Lysbakkens bok «Frihet, likhet, farskap» skriver hun i essayet er «forførende optimistisk på vegne av far, men den er verken jordnær eller særlig klok».

- Lysbakken er en mann som lever opp til sine egne idealer. Det er ikke noe i veien for det, og det er ikke noe i veien med livsstilen deres. Tvert imot! Det virker som om de har funnet sin levemåte alle er fornøyde med. Men når han avviser alle kritikere som reaksjonære og nostalgikere, mener jeg det vitner om manglende bakkekontakt. Andres hverdag har andre betingelser, og det finnes andre måter å være en strålende pappa på enn å være hjemme med barna et halvt år, sier hun.

Kvinner må jobbe

Der Lysbakken og Lorentzen er optimistiske og glade på fars vegne, stiller altså, ifølge Stalsberg, de svenske mannsforskerne spørsmål ved om visjonen om likestilling har skjedd på menns premisser. For samtidig som det i dag settes likhetstegn mellom menns inntreden på hjemmebane og kvinners veg ut i arbeidslivet, er det først og fremst velferdsstaten, og ikke mannens innsats hjemme, som har fått kvinnene ut i jobb, peker Stalsberg på.

- Man snakker også varmt om at kvinner vil jobbe, og at de har mulighet til å jobbe. Det få snakker om er at de har plikt til å jobbe. Plutselig sto barnehagene der, og arbeidslinja ble innført. Det har utvidet, men også begrenset kvinners muligheter. Jeg mener at den måten vi har omfavnet likestillingen uten å stille spørsmål, er problematisk.

I den norske debatten har pappapermisjon blitt mer eller mindre måleenheten for hvor likestilt et par er. De svenske forskerne stiller spørsmål ved hvor sterk den sammenhengen er. Stalsberg tror det finnes andre måter å være likestilt på, og at vi ikke vet nok om sammenhengen mellom holdninger og praksis i det enkelte hjem.

- Jeg skulle ønske at menn også var opptatt av hva som skjer etter permisjonstida. Det er når hverdagen setter inn at begge foreldre begynner å bli fraværende i mange timer hver dag. Hvis menn er så opptatt av tid sammen med barna sine som det vises til i debatten om pappaperm, hvorfor kjemper ikke menn for et arbeidsliv som gir dem mer tid til barna i hverdagen, i årene etter permisjonstida?

- Hvorfor har svenskene en større bevissthet om dette?

- De har holdt på lenger, og hatt skarpere fronter i feministisk debatt. Det er også større rom for å ta den debatten. Jeg synes nok rommet for å diskutere likestilling i Norge er ganske snevert. At det skal være bra for kvinnen, samfunnet og barnet at mannen tar mye pappaperm, ligger der alltid som et premiss man ikke kan stille spørsmål ved.

Sinte, og veldig, veldig skuffet.

Torunn Bottegaard har idag kjørt 21 år gamle Milen til Gardermoen. Hun skal tvangsutvises fra Norge. Bottegaard skriver dette på Facebook:

"Jeg håper ingen får oppleve det som skjedde i dag, se ei ung mor som må forlate sitt sovende barn, for å måtte reise ut av landet, den gråten fra Milen kommer til å forfølge meg resten av livet, Milens storhet som ikke vil utsette barnet sitt for utryggheten i Italia."

Fra et Italia i økonomisk krise, uten mulighet til å ta vare på "sine" asylsøkere, kan Milen søke familiegjenforening med mannen og barnet som fikk bli i Norge. Det kan ta 3-4 år.
Saken til Milen ble kjent i mediene fordi hun måtte til legen for å få medisiner slik at ammingen stanset opp. Fordi barnet fikk bli i Norge, mens hun skulle ut. Etter tre ukers behandling synes norske myndigheter det var fritt frem for at mor og barn kunne skilles ad. Et lite stykke Norge i dag? Det er ikke til å tro.

«Utlendingsdirektoratet avslår søknaden på formelt grunnlag fordi søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra Norge, jfr § 10-1, femte ledd. Vi har derfor ikke tatt stilling til om de øvrige vilkårene for tillatelsen er oppfylt.»
Og: «Det foreligger etter vår vurdering ikke tilstrekkelig menneskelige hensyn (...) i denne saken.»

Det ikke mulig å engang ta den første slurp kaffe over Facebook en helt tilfeldig dag før triste asylsaker ligger der på rekke og rad. Hva var verst denne dagen? Var det palestinske Ali som en morgentime sitter på flyet tilbake til flyktningeleiren i Libanon, dømt til et evig leirliv uten rettigheter? Eller var det nyheten om Aaron Ara, en palestinsk flykting som tidligere i vinter ble deportert fra Norge til Palestina, og som der måtte møte i retten for å ha kritisert Mahmoud Abbas mens han var i Norge. Han risikerer 1-3 års fengsel hvis han blir dømt. Eller var det nyheten om Nathan, sju år og født i Norge, som nå saksøker staten for å få bli i eget land? Eller er det Milen? Dorna? Yalda? Velg selv - landet er fullt av støttegrupper.
Og noen av dem som er sintest og mest opprørt av dem alle, er SV'ere, lokale og nasjonale. Og det er ikke rart, SV har i eget prinsipprogram en flyktninge- og asylpolitikk som skiller seg radikalt fra den som praktiseres i dag. Det er jo derfor vi stemte SV, og var så glade i partiet. Det er derfor vi valgte SV inn.

Dagsrevyen 9. mai i år: Regjeringspartiene er enige om ikke å være uenige, de kniser og ler sammen i Samfunnssalen i Oslo og "bygger et team". Ros er bra, krangling er dumt sier sjefen, Jens Stoltenberg, og legger til:

"Vi må slutte å være irriterte på hverandre."

Mange gode SV'ere er både frustrerte og forbannede på oss som gir dem verbale kilevinker på grunn av regjeringens stadig strengere asylpolitikk. Det er som om de synes det er skrekkelig urettferdig, at akkurat de skal få kjeft, når det er akkurat de samme som slåss for den gode sak, og egentlig er enige med oss: sine kritikere. Det er ikke vanskelig å skjønne. Men samtidig, skal man ikke peke på de ansvarlige når man opplever at urett skjer? Og SV er ansvarlige, for akkurat den politikken regjeringen fører på asylfronten i dag. Ettertiden vil for alltid se det slik. Må man minne SV på at Pål Lønseth også er SVs statssekretær, og at Grete Faremo er regjeringens felles justisminister?

Det er tragisk at det ikke finnes en skikkelig asyl-opposisjon på Stortinget i dag. Ingen som minner oss om hvem disse asylsøkerne faktisk er. Mange er opposisjonelle demokratikjempere i sitt hjemland. Andre har flyktet fra alt de hadde kjært, fra verdens verste land. Skulle vi kan hende ta dem i mot med varme, fremfor mistenkelighet?

Folk hentes natt etter natt av politiet, og sendes ut hele tiden, med tvang. Hvordan ser det ut, når man rister våken en sovende klump på 3-4 år, og det første han hører er en pappa som desperat uler høyt av frykt og redsel? Det er ikke mange år siden SV var i mot tvangsretur, av prinspipp. Men det er mange prinsipper som har falt de siste årene. Jeg synes det er skummelt. At vi forskjellsbehandler folk, at vi setter menneskelige hensyn til side, at vi skiller ad foreldre og barn på denne måten når det gjelder asylsøkere, men setter himmel og jord i bevegelse for at hvite norske barn skal ha samvær med begge foreldre, da grenser det til rasisme. Vi er kanskje ikke så like, likevel? Det er kanskje ikke plass til alle under regnbuen?

Det er helt sikkert riktig at SV i regjering har oppnådd mange, mange ting. Men kampen for en humanistisk asylpolitikk har de tapt. Mitt største håp er imidlertid at jeg ingenting har forstått, og at det ut av regjeringssamarbeidet, som en regnbuefarget slags fugl fønix, oppstår en ny, humanistisk og solidarisk asylpolitikk, nettopp fordi arbeid innenfra nytter. Men det haster.

På konferansen Barn på flukt på Litteraturhuset 4. mai, var det flere av innlederne; biskoper, ledere på asylmottak, representanter fra organisasjoner, psykologer, som alle var innom spørsmålet om hva det gjør med nasjonenes sjel at vi fører en så streng asylpolitikk som vi gjør i dag, og at vi omtaler og behandler asylsøkere på den måten vi gjøre. Det bør vi ta innover oss å dvele ved. Signalene fra regjeringen etter 22. juli er i beste fall tvetydige: fantastisk lederskap og taler om åpenhet og demokrati på en side, fordømmende omtaler av medmennesker, tvangsreturer og lugubre returavtaler på den andre. 17. mai var vanskelig i år. Hvilket Norge var det vi feiret? Feiret vi tvangsutsendelsen av Milan?

SVs Grünerløkkapolitikk

I dag behandler Stortinget regjeringens forslag til tredeling av foreldrepermisjonen. I praksis betyr dette at dagens kvote deles i tre: en del til mor (12 uker), en del til far (12 uker) og resten til fri fordeling. Strengere rammer enn i dag altså, og med et kjempestort minus: dersom far ikke vil ta sin del av permisjonen, kan den ikke overføres til mor.

Dette er SVs sak, og partiet argumenterer hardt for at dette vil bidra til mer likestilling, slik Inga Marte Thorkildsen blant annet gjorde på Politisk kvarter på NRK i dag. Men hvordan vet vi det? Vet vi det? Det argumenteres også sterkt for at fars tilknytning til barnet blir sterkere når han får være alene med babyen en periode som er hans. Det kan sikkert vært riktig, men det som også er riktig, er at så snart poden/snuppa har passert året, må barnet i barnehage, og der er det opptil ni timer om dagen.
Hvorfor stanser alltid debatten rundt disse permisjonsmånedene når de virkelige problemene for mange kommer etterpå?

Når den såkalte tidsklemma slår inn, og ingen av foreldrene føler de har nok tid med barnet, det er da man gjerne skulle hatt et snev av statelig support. Når man løper til og løper fra og synes barnehagen får den beste tiden med ungen - hver dag. Da man selv egentlig er litt for sliten til virkelig å nyte samværet på ettermiddagen, og slitasjen setter inn i familien.

Denne slitasjen kan i verste fall føre til skilsmisser. På grunn av skilsmisser er det slik i Norge i dag, at 40 prosent av menn mellom 25-34 år aldri bor sammen med sine egne barn. Dette bekreftes blant annet i denne rapporten. Denne prosenten øker. Aldri har så mange fedre bodd så lite sammen med barna sine, som i dag. Da hjelper det ikke at han hadde muligheten til noen få uker mens barnet var baby. Er ikke dette egentlig skikkelig ille?

Det er ønskelig med likestilling, og det er ønskelig at både mammaer og pappaer føler at de har nok tid til barna sine, til familien, til hverandre. Men det er ikke nødvendigvis pirking på fedrekvoten som endrer på dette, de virkelig store utfordringene ligger på vent: skilsmisser, nye barnekull, fraværende fedre, lange arbeidsdager, lange barnehagedager.

Hvis SV og de andre rødgrønne virkelig ville at fedre skulle ta mer ansvar på hjemmebane, kunne man i stedet begynne å argumentere hardere for kortere normalarbeidsdag, og for at barnehager skal ligge i nærmiljøet og ikke langt unna. Man kunne begynne å snakke om at fedrekvote ikke bare handler om hvor bra den er for han eller for babyen, men at den også handler om bevissthet rundt den evige kranglesonen husarbeidet: om oppvask, handling, skuring av gulv, rydding, klesvask, organisering, innkjøp av gaver osv.
Man kunne oppgradere omsorg som en kvalitet i samfunnet både menn og kvinner ville hige etter, blant annet gjennom å dramatisk øke lønningene til dem som driver med det; sykepleiere, førskolelærere, hjemmehjelpere, sosionomer, barnehageansatte, og så videre.

Om jeg har forstått det riktig, så er det slik at om far ikke tar ut sin del av fedrekvoten, så faller den bort. Det vil si; enten blir mor hjemme i ubetalt permisjon, eller barnet må svært tidlig i barnehage. Ingen av delene er verken kvinnefrigjørende eller barnevennlig.

I bunn og grunn er fedrekvoten en politikk som passer aller best for moderne par i urbane strøk, der kort avstand til jobben og det faktum at man ofte har ganske like fleksible jobber med noenlunde like lønninger, gjør det lettere å velge likt. Dette finnes det grundig forskning på. Dette handler ikke minst om klasseforskjeller, noe som de rødgrønne altfor sjelden snakker høyt om.

Mange menn har jobber eller driver egne firma der det å ta ut full permisjon umuliggjør en fedrekote. Her har Høyre faktisk rett. Det finnes også menn som ikke ønsker fedrekvoten, men finner andre måter å være nærværende fedre på. Mange yrker gjør det mulig for pappa og være mye hjemme i hennes permisjon, men samtidig umulig å ta ut en full kvote selv. Det norske livet er mer mangfoldig innen familien enn det som leves i kretsen rundt SV-ledelsen, og dessverre virker det som om dette ikke verken sees eller forstås.

Dagens ordning gir fleksible og gode løsninger. Skal man endre noe, kan man heller forlenge dagens permisjon, og mer enn det:
gjøre livet for voksne og barn litt mindre klemt når livet virkelig slår inn - og det skjer etter at permisjonen er over.

I neste nummer av tidsskriftet Prosa, rundt 1. juni,  har jeg et bokessay om moderne fedre, forfedre og papparoller. 

Utseende: Fascist?

Utseende: Fascist?

Rett før rettssaken mot Anders Behring Breivik startet, så sønnen min – sju år – et bilde av han i en avis. Det åpenbare spørsmålet kom spontant: er det han? Og lillebror – fire år – sa det de begge tenkte: Han ser jo så snill ut! For de vet hva han har gjort, men de ser det ikke på han. Det gjør ikke vi heller, han ser vanlig ut, og alle beskrivelser av han som ond, som et monster, som et avvik eller som djevelen selv gjør at vi ei heller vil kjenne igjen nestemann av hans type. Breivik er en av oss, han er den ensomme ulven som kom fra en flokk. Syk på sinnet eller ikke, hans meninger og – vel – prosjekt, har vi sett før. Heller ikke da kunne man kjenne igjen en fascist utenpå.

         Slike ting er selvsagt, men samtidig ikke. For oss som gikk i norsk barne- og ungdomsskole på 80-tallet, var enormt mye av historiefaget farget av nærheten til andre verdenskrig. Vi lærte en hel masse om nazister, både tyske og norske, men det vi lærte i samme åndedrag var at de ikke var som oss. De var nærmest en ond og annen mennesketype. De kledde seg uniformert, de hilste på en spesiell måte. De var lette å kjenne igjen, de hadde helt spesielle meninger. Man kjente lusa på gangen liksom. At disse menneskene mest av alt var helt like oss, at de også var gode og varme mot familien sin, at de myste lykkelige mot solen og lekte sine barn, var utenkelig. Kanskje er det fremdeles slik. Utenkelig, at så mye fordommer og hat kan fylle vanlige folk som lever i blant oss? Vi tror det ikke, selv om vi ser det:

           Etter 22. juli har jeg pådratt meg en tvangsrutine der jeg innimellom sjekker nettsider og facebooksider for å finne dem som mener mye av det samme som Breivik. Som en kikker, titter jeg inn i disses univers og lar meg oppriktig sjokkere, gang på gang. Med fullt navn står de frem, med bent frem rasistiske holdninger, og et nitrist hat mot medmennesker med annen religion eller hudfarge. Småting, som grunnlovsendringen 21. mai, eller et intervju med en asylsøker som har mer enn fire barn, får islam-haterne til å gå helt amok. Det endelige beviset på total islamisering finnes overalt, for dem som leter. Farer truer overalt. Vi er faktisk i krig.

           Er det noe vi lærte etter 22. juli er at det vårt samfunn har et helt hav av sinte mennesker som mener Brevik ”har et poeng”. Det var mange som ikke sang Barn av regnbuen, og som forakter dem som gjør det.

           Hvem har skylden for at slikt oppstår? Det er ikke vanntette skott mellom Breiviks syn på verden og andre store strømninger i samfunnet. Man kan spørre seg hva moderne norsk asylpolitikk, med sin mistenkeliggjøring av mennesker ulike oss, og med en nokså ny ide om returer ved bruk av tvang, gjør med oss som må akseptere den, for eksempel. Eller hva økende klasseforskjeller og et konkurransedrevet jag etter penger og status gjør med de fryktelig mange som taper og havner nederst. Eller hva opplæring til krig gjennom verneplikten og hyllest av militære heltedåder i andre land forteller våre unge om verdier som verdsettes.

           Vi skryter av de norske verdiene rundt rosetog og allsang, men dagens norske verdier handler også om andre mindre hyggelige ting. Om Breivik dømmes som som et avvik, unngår vi å lære noe av det som grusomme som skjedde, for å unngå at det skjer igjen.

Vi lo av at Breivik mente han kunne kjenne igjen en marxist på utseende. Der tar han feil, men vi tar også feil om vi tror vi ser et monster i Breivik. Også bak de hatefulle meningene på ulike nettsider skjuler det seg pene voksne som holder sine barn vart i hånden på vei til skolen, mens de hilser smilende. Det er det som er så skummelt.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 5. mai

Dagen da vi toget gjennom norske gater med høye rop om solidaritet, 1. mai, fylte Nathan fra Bergen 7 år. Han har alltid vært i Norge. Nå skal han kastes ut, 16. mai. Tvangsutsendes, sammen med fortvilte foreldre. Nathan skal til Etiopia, et diktatur Norge som eneste europeiske land har en returavtale med.

For Nathan, som ikke får feire 17. mai i Norge, resirkulerer jeg en kommentar jeg skrev i Klassekampen i fjor. For det faller seg helt naturlig å spørre nok en gang:

Hva er vitsen med Norge?

Verden rundt oss fortsetter å produsere katastrofer. Kriger, miljøkriser, diktaturer, moderne slavehandel. Ofre for privat terror på hjemmebane og ofre for krigen mot terror. 43 millioner er til enhver tid på flukt i annet land enn sitt eget. Bare en ørliten brøkdel av dem som flykter fra elendigheten karrer seg helt opp til Norge. Så kommer man hit, og forestiller seg muligens at man endelig er trygg. Fri. Lite skal man ennå vite om tilfeldighetene som råder omkring deres sak i Utlendingsforvaltningen, om regelrytteri og politiske vindkast som påvirker deres sak, lite skjønner nye asylsøkere at de er symbolske kasteballer i et norsk politisk spill og et kjærkomment fokus for dem som trenger et fiendebilde. Mange av asylsøkerne kommer i tillegg til å oppleve spott, mistro og anklager mot seg og sin sak, før mange av dem uttransporteres -  i seg selv et aldeles ubehagelig ord forresten. En venn av meg foreslo at vi muligens burde tvangsutsende dem via tog, fremfor fly, for liksom å forsterke symboleffekten. Norsk asylpolitikk er et sørgelig kapittel i boken om vår samtid og stiller helt reelle spørsmål om hva som er vitsen med landet vårt, særlig hvis vi liker å pynte oss med ærefulle begreper langs den humanitære tradisjon.

Gjennom organisasjoner, Facebook, aksjoner, støttegrupper og engasjerte personer kan hvem som helst få innpass i den enkelte asylsøkers skjebne. Går du på møter treffer du dem live. Gjennom et TV-kamera fikk vi forrige uke se hvordan politiet vekket opp en barnefamilie midt på natten for å sende dem ut av landet, de av oss som orket titte bak puten på den hylende faren og den trøtte ungen. Dette skjer med myndigheters velsignelse. Både det politiske målet om færre asylsøkere, begrunnelser for avslag, deling av familier, lefling med brudd på folkerettslige avtaler og den praktiske nattlige håndteringen av barn som sendes ut med tvang, er sterk kost dersom man orker sett seg inn i det. Men opprørt bør man ikke bli, særlig ikke hvis man ønsker å gjøre noe med saken. Jo mer følelsesmessig engasjert, desto mindre i stand til å vurdere slike spørsmål, som Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo, nylig påsto i Aftenposten.

I Sør-Afrika under apartheid var et massivt antall folk ansatt for å bestemme hva slags raser deres medborgere var. Blant annet behandlet de søknader om å få ”skifte” rase, fordi resten av familien var plassert i en annen kategori. Det er ikke lenge siden, men vi gremmes allerede.

Er det noen som vet hvor mange årsverk vi bruker i Norge på å sortere folk, sjekke historier, vokte dem, sende dem ut, oppbevare dem på mottak, jobbe for ”returfremmende tiltak”? Kunne man i en alternativ verden brukt de samme årsverkene til å finne muligheter her for de få som har tatt seg over grensen? Europa (EU) har over 400.000 grensevakter. Ifølge FNs Høykommisær for flyktninger, ble det registrert 286 700 asylsøknader i Europa i 2010. Det er altså flere som vokter våre grenser enn det er folk som krysser dem som asylsøkere.

Det er helt opplagt at dersom vi letter på asylpolitikken vil det medføre både uro og bekymring blant allerede bufaste nordmenn. For hvor skal de bo alle sammen? Får hjelp med eventuelle traumer, til lære norsk, har skolene plass til alle barna, hvor skal de jobbe, hva skal de leve av? Det er da landet trenger sterke, visjonære og avslappede politiske ledere som sier: Dette klarer vi! Oljenasjonen har planer for alt og midlene til å gjennomføre dem. For det er det som er vitsen med å være Norge: Nestekjærlighet.

Hva som er vitsen i dag vites ikke. Jeg hørte akkurat på radioen at et flertall av nordmenn mener asylsøkere er et større problem enn klimaendringer.