Gå i tog, stå i kamp

 Nye landsmenn, nye kamerater, nye kamper

I 29 tålmodige år på rad gikk norske arbeidere i 1. mai-tog med krav om åttetimers arbeidsdag. Fra 1890 og til 1919 var åttetimersdagen et av arbeiderbevegelsens viktigste krav. Arbeidsgiverne og staten kalte kravet urealistisk: Bedrifter ville gå til grunne. Norsk økonomi ville bryte sammen.

Men på tross av trusler som dette. Enkelte modige arbeidere praktiserte også opprør i det daglige; som å gå fra arbeidsplassen sin etter åtte timer i protest, selv om avtalen vitterlig var 12 timer. Tenk på motet, tenk hva dette kostet, kan vi forestille oss å gjøre noe liknende i dag? Gå etter seks timer fra jobben, fordi sekstimersdagen er noe dere på din arbeidsplass og i din fagforening mener er et anstendig krav? 

Eller, føles det i vår tid fjernt å forestille seg reelle uenigheter, ubehagelige kamper og endog uvennskap på veien mot nye rettigheter og rettferdighet for flere? 

Har krav og kamp forsvunnet i troen på dialog, kompromisser og nettverking? I å være såkalt «realistisk» og skaffe seg en bra sosial CV på internett?

Om ikke folk maser, presser, argumenterer og ofrer, da er det andre krefter som setter agendaen i samfunnet, slik at folk flest blir satt i konstant beredskap bak den første blålinja og for alltid må kjempe i defensiv sone. Norske verdier har aldri vært og kommer aldri til å bli noe konstant, det er en evig dragkamp. I morgen toger tusenvis for å kreve sin definisjon av disse verdiene, og kampen om definisjonsmakten er i realiteten hardere enn på lang tid.

Ikke før arbeidsgiverne og statsmakten skvatt på grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble kravet om åttetimersdagen akseptert. Dette ble ikke gjort av snillhet eller av raushet, det ble gjort i skrekk, og det ble gjort som resultat av en lang, kollektiv og hard kamp. Det var sikkert ikke veldig gøy mens det sto på for noen av partene, men utholdenheten ga resultater for generasjoner etterpå. 

Vi står i stor gjeld, og den beste måten å betale den på er å lære av det som skjedde.

Mange opplever dagens arbeidsliv og velferdsgoder som noe selvsagt. Vi glemmer alle som ofret og kjempet for at vi skulle komme hit. Den norske arbeiderbevegelsen, fra fagforeninger, bønder, kvinnegrupper, intellektuelle, religiøse og politikere, har måtte tåle alt fra å bli angrepet av politiet i Sulitjelma, til hån, trakassering og latterliggjøring i kampen for kvinnefrigjøring, til tap av inntekt gjennom utallige streiker, til sammenstøt med militæret som i Menstadslaget, noen har fått bøter, andre har blitt fengslet, i vår tid har folk fått trusler om at arbeidsplassen blir nedlagt hvis de krever en krone mer.

Det koster dette her, men gevinsten er større enn bare den konkrete og bedrede arbeidshverdagen man kan oppnå: "Først nå skjønner vi at vi er mennesker» skrev en av kvinnene etter streiken blant fyrstikkarbeiderne i Oslo i 1889.

I dag er det nye nordmenn og flyktninger som må få kjenne på at også er mennesker. 

At de er våre kamerater og ikke våre konkurrenter. At de er potensielle medsammensvorne og ikke potensielle problemer.

Når tidspresset i det offentlige sliter folk ut, kan vi kreve at disse nye blir våre etterlengtede kolleger. Når lønningene i bygg og anlegg presses ned, må vi rette skyts mot dem som presser dem ned, og ikke han som er presset til å jobbe sosialt dumpet.

Vi må være realistiske får vi høre. Men realisme, det er å ta utgangspunkt i virkeligheten til enhver tid. Virkeligheten i vår tid er millioner av mennesker på flukt fra krig, og virkeligheten er at de søker trygghet hos oss i Europa. 

En fagbevegelse, som hever seg over nasjonalstatene, som tenker langsiktig og tålmodig, er en fagbevegelse for fremtiden og for et rettferdig samfunn og for ekte internasjonal solidaritet.

Arven fra Europa

Vi lærer barna våre at krig er veien til fred.

            På dommens dag fredag fikk vi vite at Anders Behring Breivik anses som tilregnelig. Om han i tillegg er et produkt av en ubrukelig barndom eller noe annet tragisk, vet vi ikke. Men uansett er han en coctail der den mest fremtredende egenskapen er fascismen. For han ble vold et naturlig redskap på vei mot evig fred. Ideologien hans er ikke verken nyskapende eller særlig spesiell, men en del av en svart europeisk kulturarv som fremdeles syder iblant oss.

            For meg blir mysteriet derfor todelt: Hva er det med europeisk kultur som gjør at vi gang etter gang dyrker frem dette Umberto Eco for over 10 år siden beskrev som ur-fascismen? Og er det noe med barndommen i vår kultur, Breviks kultur, som gjør at vi tar som en selvfølge at krig er veien til fred? At det er gjennom vold vi får den morgendagen vi er opplært til å drømme om?

            Henger dette kanskje sammen på en eller annen måte? Kan det være at vår ubevisste men likevel alltid tilstedeværende dyrking av vold og helteroller gir ur-fascismen kontinuerlig næring?

            I sommer kom jeg tilfeldigvis over Fem moralske betraktninger av Umberto Eco, skrevet rett før år 2000. Eco skriver om fascisme, om innvandring, om vårt syn på ”den andre”. Med andre ord, like aktuelt i dag enn da. Eco insisterer på at Europa bærer i seg en type ur-fascisme, som finnes implisitt i våre kulturelle vaner og uklare instinkter. Går det et spøkelse gjennom Europa, spør han, og med kjennskapen vi har nå 12 år senere kan vi vel trygt svare ja.

            Breivik og ekkokammeret hans representerer en del av fascismen som i dag vokser i Europa, selv om den som alltid tar ulike former i ulike land til ulik tid. Men noe er felles, skriver Eco, som dyrking av tradisjoner og helter, politisk kritikk som forræderi, dyrking av helter, konspirasjoner, forakt for svakhet og glorifisering av handling. Ur-fascismen er rasistisk skriver Eco, og utnytter redselen for det som er annerledes. Ur-fascismen har også i seg forakt for kvinnen og homoseksualitet, noe som er tydelig i Breiviks macho-ideologi. Ur-fascismen vokser ut av en personlig og sosial frustrasjon, og det handler om å vurdere tilværelsen som en evig krig. Skal man oppnå fred, må man bruke rå og voldelig makt. Man må være beredt til å dø.

Brevik lever mellom Ecos linjer. En plaget sjel eller et sunt sinn, dette er jo han i et digert nøtteskall. Og dersom Brevik har tatt opp i seg en underliggende og alltid tilstedeværende fascisme i vår kultur, så må vi spørre oss hvorfor den har fått lov til å ligge der å ulme på lur, uten at vi klarer å bli kvitt den. Kanskje oppdrar vi våre barn i dette ulmende, helt uten at vi tenker over det? Og sånn overlever fascismen videre generasjon etter generasjon, den nærer på våre ideer, fortellinger om livet og idealer vi planter i våre etterkommere.

I boken Inventing thechild tar den amerikanske litteraturprofesoren Joseph Zornado fatt i historier vi forteller våre barn og analyserer hvordan vi via dem planter idealer vi ønsker å dyrke frem. Disse idealene handler ofte om at vi må gjennom vold og krig for å nå en fredelig fremtid, og historiene handler ofte om å være tro mot autoriteter og tradisjoner for å få dette til. Den som bryter slike premisser, taper.

Det som gjør denne boken fra 2006 spesielt interessant, er at utgangspunktet til forfatteren er skolemassakren i 1999 på Columbine High School i Colorado. Hvordan kunne dette skje, spør professoren, i en vestlig kultur som vi hele tiden forteller oss selv er både progressiv og klok? Han finner svaret blant annet i historier fra Shakespeare, via Brødrene Grimm til Disneys verden i dag, sammen med andre aspekter av moderne oppdragelse jeg dessverre ikke har plass til å diskutere her. Men det handler om konsum, om krav til selvstendighet fra tidlig alder, om unge voksne som bærer i seg nettopp den sosiale frustrasjonen Eco snakker om. For Zornado blir fascisme en naturlig løsning for noen.

”Det ville vært så enkelt for oss hvis noen dukket opp på verdens scene og sa: ”Jeg vil gjenåpne Auschwitz, jeg vil at svartskjortene igjen skal marsjere på Italias plasser”. Men dessverre, livet er ikke så enkelt. Ur-fascismen kan komme tilbake i de uskyldigste forkledninger”, skriver Umberto Eco.

Til oss kom den via en blond ung mann fra Oslos vestkant. Vold og krig er overalt og hvorfor vi blir så overrasket når noen av oss griper til våpen er kanskje det som bør overraske oss mest. Vi må lære våre barn at det finnes motstand til krig, alternativ til vold. At dersom vi dyrker frem en fred i dem innenfra, vil de også tro på den der ute.

Denne teksten sto å trykk i spalten Signert i Klassekampen lørdag 25.8. 2012

Jakt på syndebukker

Trump og høyrepopulistene satser på et kort: splitt og hersk

I en av de mange TV-reportasjene rundt Donald Trumps mulige ferd mot presidentembedet i USA, spurte en journalist tilhengerne hans hva de liker ved Trump. Svarene var entydige: «Donald definitely just says it like it is»

Og det er akkurat det samme tilhengerne også ønsker å få lov til å gjøre, uten at de politisk korrekte skal komme og si noe komplisert som ødelegger moroa.

Hallelujastemningen rundt Trump handler om retten til å få være politisk ukorrekt. Til å få si rett ut hvem man mener har skylden for all urett, utrygghet og ulikhet. Til å endelig få være litt rasistisk, som når publikum kjeppjager muslimer ut av møtene, med Trumps velsignelse. Til endelig å ha syndebukker, noen å kunne rase mot når livet går skeis og jobben ad undas. Noen å skylde på, fremfor å måtte bære alt ansvar selv for egen misere.

Trump har det siste året fornærmet blant andre; kvinner, muslimer, handikappede, meksikanere, innvandrere, kinesere, programledere, statsledere, partiledere og generelt alle i media. I full offentlighet og til full applaus og gode meningsmålinger.

Men i begeistringen for det ukorrekte, kan man jo spørre seg hva som var så fryktelig galt med den politisk korrekte kampen for likestilling, for menneskeverd, mot rasisme, for fellesskap? Hvordan kan slike universelle verdier bli noe folk ikke kan fordra, og rett ut håner?

De fleste vestlige land har for tiden sin egen variant av Trump, som lefler med rasisme, nasjonal nostalgi, «våre verdier», Gud og jakten på syndebukker for verdens elendighet. I Europa har vi for eksempel Marine Le Pen, UKIP, Sannfinnene, Victor Orban, Geert Wilders, og her hjemme har vi FrP i regjering og Sylvi Listhaug i fri dressur. Like og ulike alle sammen, men på hver sin måte helt klart skremmende i sin sterke og bevisste lyst til å splitte folk for å kunne herske over dem. Sammen er vi sterke, men det er også motsatt. Det vet høyrepopulister godt. Det er det man vinner frem på og det er slik man beholder makten hvis man får den.

Det er lett å si at slike folk og partier er trusler mot demokratiet, men mer enn det er de produkter et demokrati som har vært i krise lenge. Multinasjonale selskaper og finanskapitalistiske spekulanter har lenge hatt vel så mye makt som folkevalgte. Men det er jo ikke dem vi skylder på når vi mister jobber eller hus eller trygghet og ser etter noen å være sinte på. 

For hvor og hvem er multinasjonale selskaper? Det er en vanskelig motstander.

Da er det andre som er mye lettere å få øye på og høyrepopulistene peker dem kjekt og greit ut for oss. Rase, religion eller etnisitet blir stadig oftere brukt til å forklare problemer som oppstår. Og kanskje er det ikke rart at så mange endelig synes det er litt deilig med en fiende å skylde på, etter 30 år med et markedsliberalistisk individualiseringsprosjekt som setter individet først og sist og ber oss ta ansvar selv for suksess – og eget fall.

I en hel generasjon har vi blitt opplært til å rette sinne, aggresjon og skam innover. Vi holdt på med identitet, mens vi mistet blikk på og kunnskap om økonomi. Mange ble blinde for klasser, ulikhet og urettferdighet underveis. Vi ser ikke at noen er svært fattige. Vi ser ikke at noen er ubehagelig rike. Vi følger ikke lenger pengene, for å finne ut hvor de er blitt av. Vi forfølger i stedet dem som har minst fra før. Det er ikke folk flest som tjener på det. Det er Trump og de andre som har mest fra før. 

Det er det ikke politisk korrekt, men korrekt, å slå fast.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte mandag 15.2.16 

Våre verdier?

Ikke kall verdiene dine for våre.

Etter terroren i Paris har vi måttet tåle å høre det enda oftere enn vi vanligvis gjør. For fra den mørkeste avkrok på Facebook til flomlyset på statsledere kommer det nå konstant: Vi må stå opp for våre verdier! Våre verdier er truet!

Som om det nå er vi og de andre mot hverandre.

Denne omfavnelsen av «våre verdier», favner i dag så bredt at til og med radikale stemmer, som man skulle håpe ville utfordre konsensusen her, lar seg rive med og foretar debatten på denne banehalvdelen. 

Hva skjedde med å utfordre hele ideen om «våre verdier», slik som var dagligdags da mange hadde det veldig moro med magasinet Memos leder om «at noen ganger er vestlige verdier best» i 2006, eller Verdikommisjonen til Bondevik noen år før?

Det føles plutselig veldig lenge siden, i et annerledesland. Men verden er faktisk den samme, der verdier i realiteten har svært lite med landegrenser og verdensdeler å gjøre. 

Hvor skal man egentlig begynne for å eksemplifisere dette, når eksemplene er så ufattelig mange? Det er også så opplagt. Alle som har vært på internasjonale konferanser for eksempel, kanskje med jobben, med fagforeningen, eller med en organisasjon skjønner jo at dette er selve målet med det internasjonale møtet: Vi har mest felles på tvers av verden. Vi deler jo ut fredspriser verden over. Svært mange vil det samme, vi har de samme verdiene (!). 

Det er da ikke noe nytt. Hvorfor driver vi da og snakker så mye om våre del av verden mot de andres?

Og samtidig, her og nå i vår egen bakgård: Rasismen i kommentarfelt på Facebook, folk som tenner på asylmottak i Norden eller som hyller dem som gjør det, dette har ingenting med mine verdier å gjøre. Hatefulle ytringer på skjermen har blitt så vanlige at vi knapt reagerer på dem lenger. Når slike folk i samme åndedrag hevder å forsvare «våre verdier» får jeg lyst til å hyle tilbake: Snakk for deg selv. Det har ingenting med meg å gjøre.

Politikere må gjerne definere hva som er verdier for akkurat dem og deres politiske prosjekt. Men når noen forsøker å definere «våre verdier» på vegne av oss alle, kan det være fare på ferde. Dette er retoriske metoder vi kjenner fra regimer med mindre demokratisk legitimitet enn vårt eget for si det forsiktig. Det er bare å være på vakt, hør på Donald Trump og hans påstand om å vite skråsikkert hva de amerikanske verdiene for eksempel. Grøss.  

Mens vi snakker om europeiske verdier, vet vi at Europa samtidig og slipper bomber i hodene på syriske unger, og har holdt på med det samme i Midtøsten en halv generasjon. Europa holder i dag folk nærmest fanget i horrible flyktningeleire og EU betaler Tyrkia gullpenger for å hindre asylsøkere å komme seg nordover. Vår nære allierte USA praktiserer i 2015 fremdeles dødsstraff, og straffer uten rettssak og dom på Guantanamo. Du kan jo også snakke med noen som har levd under europeisk kolonivelde i sin ungdom, og spørre hva han eller hun tenker om «europeiske verdier». Det er ikke lenge siden. Vi vet at Norge er en av verdens ivrigste våpeneksportører, og vi er samtidig et land som i disse dager kaster ufattelige 70 milliarder av skattepengene etter jagerfly, mens vi tilbyr folk på flukt horrible levevilkår på nedslitte asylmottak. 

Lista er lang. Våre verdier?

Verdier mange tenker på når vi tenker på norske verdier er mye vakkert: Likestilling, velferdsstat, ytringsfrihet, gratis skolegang, respekt for enkeltmenneskets valg, like muligheter. Demokrati, stemmerett, rettferdige domstoler. Alt dette er kjempet frem av grupper i Norge, mot andre grupper i Norge, som hadde andre verdier. Det er ikke sånn at noe er oss, som en ensartet gruppe. Det finnes ikke «våre verdier», men vi kan alle fronte våre egne og slåss for dem, og finne allierte over hele verden. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen torsdag 17.12.2015

Historien om Rosengård

Siv Jensen har rett: Det er utfordringer i Rosengård i Malmö som vi må lære av, og overføre til norske forhold.

Men utfordringene har ingenting med «snikislamisering» å gjøre, i stedet har de en hel del med sniknyliberalisering å gjøre og en rekke forsøk på å snike seg unna hva det egentlig handler om: Klassemotsetninger ogfattigdom.

I fjor høst var jeg i Rosengård og møtte datteren til Malcolm X. Malaak Shabazz holdt foredrag i en sliten gymsal en tidlig fredag morgen på European Social Forum (ESF) i Malmö.

Jeg hadde aldri hørt om Rosengård. Men området ga meg raskt ubehag, på den måten man ofte føler ubehag når man uventet står mitt i noe som minner sterkt om fattigdom. Det er noe med alle balkongene uten blomster eller møbler, det er noe med akkurat litt for mange unger som skriker, noe med altfor mange voksne hjemme på dagtid, og uten at man vet akkurat hvorfor; vil man fort vekk, tilbake til det trygge bysentrum med kule kaffebarer på torget.

Men det handlet ikke et sekund om religion, om antall hijaber (få) eller hudfarge (eksjugoslaver). Det eneste fremmedkulturelle elementet var klasseforskjellen.

Noen fortalte at fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic nettopp hadde donert en fancy idrettshall som sporenstreks ble ramponert. Vi forsto at vi befant oss i et område med et visst rykte. Det var selvsagt heller ikke tilfeldig at ESF hadde lagt møtet hit. Noen i Malmö ville vise oss noe. Her var noe å lære.

I rapporten «The Case Study of Malmö-Rosengård» (2000) skriver Göran Cars og Jonas Hagetoft ved Kungliga Tekniska Högskolan: Uønsket av arbeidsmarkedet og stigmatisert av synsere – slikt gjør ikke akkurat underverker for selvtilliten. Hva annet kan man vente enn sosial uro og ustabilitet, konkluderer forskerne.

Er det noe vi må lære er det dette: Skjer rekruttering til islamistiske grupperinger skjer det innenfor slike rammer. Vi må gjøre alt for at det samme ikke skjer her. Måten å gjøre det på er å hele tiden jobbe for mindre klasseskiller, likhet i lønn, likhet i muligheter. Blås i hijaben, om du liker den eller ikke, men gi dama en barnehageplass og en jobb – hvis hun vil.

Siv Jensens etter hvert skremmende (og ufrivillig komiske) krumspring, bygger oppunder en diametralt motsatt utvikling.

Rosengård er typisk for den massive boligutbyggingen i Sverige på 60- og 70-tallet, da man skulle huse fremmedarbeidere sårt trengt til industrien, en industri som ikke finnes lenger men avsluttet med å produsere arbeidsledige på samlebånd. Tross de beste intensjoner fikk disse områdene kjapt et dårlig rykte: mange innvandrere, høy arbeidsløshet, mange trygdede, mange unge, mange barn. Dårlige uteområder, få offentlige tilbud, mangel på barnehageplasser i en økonomi hvor de fleste familier trengte to inntekter. Det ble debatt, og Rosengård måtte ta mange slag.

At Rosengård var en tabbe ble etablert som sannhet allerede før stedet fikk en overvekt av innvandrere på 80-tallet. Media hjalp ivrig til med stigmatiseringen, sammen med manglende midler for å takle faktiske problemer. Som det øvrige Europa på 90-tallet opplevde også Rosengård kutt i offentlige velferdstilbud.

Området ble ufrivillig tildelt rollen som symbol på hvordan utbyggerkapitalistenes krav om profitt hadde gått foran menneskers beste. (Høres ikke dette kjent ut forresten?). Innbyggerne selv deltok ikke i debatten, og synserne skilte dårlig mellom kritikk av området ogmenneskene som faktisk bor og lever der. Den svenske artisten Timbuktu, fra Rosengård, legger skylden på utviklingen i hjembyen på markedsliberaliseringen. Det er viktig å forstå Rosengård. Det er viktig å gi debatten et klasseperspektiv.

 

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 2. mars 2009

Regnestykket ingen vil ta

I vår tid er det så vanlig å måle hverandres verdi i kroner og øre, at regjeringen leverer et flyktningregnskap med den største selvfølge. Og få tør stille spørsmål ved hele ideen om et slikt regnskap, for da kan man bli beskyldt for ikke å tørre å ta Debatten. Men i iveren over å ville ta akkurat denne debatten, blir det ikke mye tid igjen til å ta andre debatter, som er like viktige.

Det regnskapet ingen tør å ta, er kostnadene ved dagens strenge grensepolitikk. De menneskelige kostnadene ser vi allerede i den daglige tragedien i Middelhavet og på greske øyer, ved grensestasjoner, togstasjoner og i parker og på jorder nedover i Europa. Hva vil disse traumene koste oss i fremtiden? Og helt konkret: Hva slags økonomisk underverden kan oppstå blant folk som ikke har noe annet sted å være, enn under overflaten hos oss?

Flyktninger går ikke opp i røyk og forsvinner, selv om vi stenger dem ute. Men det er denne tankegangen som ligger under mange av flyktningdebattene og avskrekkingspolitikken rettet mot folk på flukt på vei hitover.

En FN-rapport viser at antallet fordrevne i verden nå, 60 millioner, er det høyeste siden vi begynte å registrere mennesker på flukt. Rapporten heter betegnende nok «World at War», bare for å gi det inn med teskje: Folk på flukt flykter fra noe. De kommer ikke fordi de vil, de kommer fordi de må. Da må vi rett og slett hjelpe, koste hva det koste vil.

Kan prisen for dagens strenghet bli dyrere enn det motsatte?

Samtidig som denne hjerteskjærende krisen pågår og europeiske stater teller hvor mye dette vil koste dem, bruker de samme statene rekordmye penger på grensekontroll. EUs grensekontrollbyrå, Frontex, der Norge deltar med både personell og penger, har ifølge en artikkel i DN Magasinet 4. september budsjettert med 7,1 milliarder kroner på ti år. Eurosur, et høyteknologisk overvåkingssystem som outsources til private: 3,1 milliarder. Hardwareutstyr til grensekontroll: 2,8 milliarder. Forskning på grensekontroll: 2 milliarder. EU og EØS-land har brukt svimlende 104 milliarder på å deportere folk ut av Europa siden 2000. Og mange av dem som ble sendt ut, er for lengst på flukt igjen, og mange av dem er tilbake nettopp i Europa.

Det er ikke rart byråkratiet vokser og koster oss vanlige folk mange skattepenger, når folk skal vurderes på detaljnivå om de er verdige opphold i landet. Er landet du kommer fra brutalt nok? Har hun lidd nok i fengselet, er hjembyen hans bombet nok sønder og sammen, trenger barnet sin mor i Norge eller kan de leve godt nok med Skype? Slikt koster å vurdere, det også, menneskelig og økonomisk. Kanskje også moralsk? Kunne Europa brukt summene som i dag brukes på grensekontroll, på i stedet å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Markedssystemet vi lever i sliter med et vedvarende paradoks: Mennesker skal holdes ute, men når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som mulig. For hundre år siden fantes ikke grensekontroller. De kom sammen med nasjonalstatenes vekst. For oss i den rike delen av verden gjør ikke dette så mye: vi reiser stort sett dit vi vil uansett. Men for fattige mennesker betyr grenser full stopp. Om disse skal nektes utreise eller innreise, er det vi heldige som bestemmer over i dagens visumordning. Hvorfor mener vi det er rettferdig? Eller realistisk, fornuftig og moderne? Hvorfor kan vi ikke bare åpne grensene for folk flest?

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satt slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett - eller inntreden i arbeidslivet - ville bety. Men akkurat som at det er absurd å tenke seg at man burde beholdt slavedrift av hensyn til velferden til britiske unger, burde vi ikke i dag tenke på dette: Kan vi leve med en velferdsstat fundert på nødvendigheten av en grensekontroll som bare i år har sendt over 3000 i døden i Middelhavet? Britene overlevde slutten på slaveriet. Vi klarte oss – også på grunn av – kvinners inntog i arbeidslivet. Vi kan fint overleve en større innvandring uten å gå til grunne. Slavene ble frie mennesker, kvinnene også, hva med å la flyktningen og innvandreren bli det samme?

Mennesker som flykter ønsker mest av alt å fortsette livet og å bedre det. I dag kommer det mange unge menn hit, som ofte er svært arbeidsføre og energiske. Dette er dessuten arbeidere som har kommet hit uten at samfunnet har brukt en krone på dem gjennom «reproduktive kostnader», som barnehage, helsehjelp og skolegang for eksempel. Skal vi først telle folk i form av kroner må vi også trekke fra, ikke bare legge til.

Det er så mye annet enn innvandrere som truer deg europeiske velferdsstaten. For eksempel, skattelette for de rikeste, eller TISA-avtalen som kan gi store multinasjonale selskaper profitter på våre velferdsbehov, større ulikhet mellom folk og mellom privat rikdom og offentlig fattigdom. En blind tro på markedskrefter uten politisk styring, og et lokk på debatter som utfordrer disse. En militær opprustning som krever titalls milliarder av skattekroner, sammen med innføring av krig som normaltilstand. Hvert eneste år unnslås det 150 milliarder kroner i skatter og avgifter i Norge. De skjulte likvide midlene til norske skattytere i skatteparadis er estimert til å utgjøre opp mot 500 milliarder kroner.

En million flyktninger til Europa vil bare utgjøre 0,2 prosent av befolkningen. Det er ingenting ved dette tallet som gjør meg redd for at noe er «ute av kontroll». I dag finnes knapt den nasjon som ikke har et mangfold av kulturer og religioner i seg. Alle tanker om nasjoners «renhet» er både uriktige og skremmende, tanker om assimilering likedan.

Det skal ikke finnes grenser for hvor mange mennesker i nød vi kan ta inn, om vi i første omgang har skrevet under på universelle avtaler, og om de skal bety noe. Det finnes heller ingen indikasjoner på at halve verden på død og liv vil hit, selv om de ikke er i akutt nød.

Derimot vet vi at de (tross alt få) desperate menneskene i verden ikke lar seg stanse av grenser, selv om vi bruker milliarder på dem.

Dette er en noe lengre versjon av en tekst som sto på trykk i Klassekampen lørdag 14.11

Urettferdig likestilt

Det er ikke gull i alle likestillingsforslag som glimrer

Venstres Sveinung Rotevatn synes regjeringens likestillingsmelding er så dårlig at han bidrar med seks hjelpetiltak. Noen av dem er veldig gode, og alle monner drar når det gjelder denne meldingen. Men et par av Rotevatns forslag bør i alle fall venstresiden begrense sin begeistring for. Den ene er dette med tvungen todeling av foreldrepermisjon.

Tankesmien Agenda er i Dagsavisen begeistret enige med Rotevatn. Leder Marte Gerhardsen sier: «Men permisjon er noe vi som samfunn har blitt enig om å finansiere fordi det er bra for barna å være hjemme med foreldrene det første året (...)»

Men dette er ikke helt korrekt. Permisjon handler ikke bare om foreldres likestilling, og at dette er bra for barn, det handler også om noe tredje vi i vår tid snakker altfor lite om; kvinners mulighet til å restituere seg etter en fødsel. Det er som om mange ikke vil ta det inne over seg, på tross av det åpenbare: Det er faktisk kvinnen som bærer frem og føder barn. Menn og kvinner har mest felles her i livet: men ikke her. Her er vi ulike og må ha ulike rettigheter. Utenpå disse rettighetene bør vi kunne velge som vi vil. De parene som synes likedeling er topp, må selvsagt velge det. Det kan de i dag.

Samtidig med Rotevatns forslag hevder lege Gro Nylander og jurist Helga Aune at Norge bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor. På NRK Ytring skrev de nylig at barselperioden i dag er uteglemt fra norske regler om permisjon. Det sier en del om hva vi ikke lenger er bevisste på i det hele tatt.

Fremdeles later vi som om kampen om å få til likestilling på hjemmebane står og faller på det drøye året man er hjemme med barnet. Det er jo ikke så rart, her må det bare flisespikkeri til (tvungen tredeling, tvungen todeling, et par uker fra eller to til) før det høres ut som om man driver heftig og modig politikk.

Men skikkelig dristige forslag for å få til både likestilling, barnas beste og muligheten til å kombinere arbeid og familieliv, de krever mye større endringer på samfunnsplan. Slike ting som trygge faste jobber, slik at foreldre tør ta ut sine formelle rettigheter og ikke bøyer av under uformelle krav. Likestilling krever at vi snakker om husarbeid og ikke undervurderer ulønnet omsorg. Og selvsagt sekstimersdagen, slik at likestilling dette kan pågå i alle år, også etter babytiden.

Tanken om todeling av foreldrepermisjon er dessverre også en refleksjon av de strenge kravene til kvinnekroppen som vi ser nær karikert hos bloggere, i kjendisblader og ikke så sjelden i venninnekretsen. Den nybakte mor som nærmest spretter opp av sykesengen dagen derpå, og så snart som mulig smetter inn i trange bukser som resultat av treningen hun ikke kunne komme raskt nok i gang med. Denne stramme, harde kvinnetypen som verken blør, lekker, er tung, sliten, har vondt eller griner fordi hormonene ikke har sluttet å rase ukontrollert rundt i kroppen. Hun som har fra dag en i svangerskapet at «Graviditet er ingen sykdom!».

Men svangerskap, fødsel og barsel er ikke bare et privilegium, men også en belastning. Dette er underkommunisert de senere tiårene, skriver Nylander og Aune, og det er det.

Hvorfor, i feminismens navn, ta vekk et gode kvinner har kjempet for; muligheten til å være hjemme nesten et år med babyen sin, og muligheten til å amme hele perioden. Hvorfor ikke heller tenke helt nye ting? Som å utvide permisjonen til far utover dagens ordning, ved for eksempel å gi far 100 dager bare han kan ta ut for samvær med barna, når han vil, etter at mor er ferdig og før barnet fyller fem. Noe slikt.

Barselpermisjonen må igjen skrives inn i det rettslige landskapet, skriver Nylander og Aune, og man kan legge til; også i det politiske og kulturelle.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 21.10