søndag 1. mai 2016

Gå i tog, stå i kamp


 Nye landsmenn, nye kamerater, nye kamperViser image1.JPG

Viser image1.JPG




I 29 tålmodige år på rad gikk norske arbeidere i 1. mai-tog med krav om åttetimers arbeidsdag. Fra 1890 og til 1919 var åttetimersdagen et av arbeiderbevegelsens viktigste krav. Arbeidsgiverne og staten kalte kravet urealistisk: Bedrifter ville gå til grunne. Norsk økonomi ville bryte sammen.

Men på tross av trusler som dette. Enkelte modige arbeidere praktiserte også opprør i det daglige; som å gå fra arbeidsplassen sin etter åtte timer i protest, selv om avtalen vitterlig var 12 timer. Tenk på motet, tenk hva dette kostet, kan vi forestille oss å gjøre noe liknende i dag? Gå etter seks timer fra jobben, fordi sekstimersdagen er noe dere på din arbeidsplass og i din fagforening mener er et anstendig krav? 

Eller, føles det i vår tid fjernt å forestille seg reelle uenigheter, ubehagelige kamper og endog uvennskap på veien mot nye rettigheter og rettferdighet for flere? 

Har krav og kamp forsvunnet i troen på dialog, kompromisser og nettverking? I å være såkalt «realistisk» og skaffe seg en bra sosial CV på internett?

Om ikke folk maser, presser, argumenterer og ofrer, da er det andre krefter som setter agendaen i samfunnet, slik at folk flest blir satt i konstant beredskap bak den første blålinja og for alltid må kjempe i defensiv sone. Norske verdier har aldri vært og kommer aldri til å bli noe konstant, det er en evig dragkamp. I morgen toger tusenvis for å kreve sin definisjon av disse verdiene, og kampen om definisjonsmakten er i realiteten hardere enn på lang tid.

Ikke før arbeidsgiverne og statsmakten skvatt på grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble kravet om åttetimersdagen akseptert. Dette ble ikke gjort av snillhet eller av raushet, det ble gjort i skrekk, og det ble gjort som resultat av en lang, kollektiv og hard kamp. Det var sikkert ikke veldig gøy mens det sto på for noen av partene, men utholdenheten ga resultater for generasjoner etterpå. 
Vi står i stor gjeld, og den beste måten å betale den på er å lære av det som skjedde.

Mange opplever dagens arbeidsliv og velferdsgoder som noe selvsagt. Vi glemmer alle som ofret og kjempet for at vi skulle komme hit. Den norske arbeiderbevegelsen, fra fagforeninger, bønder, kvinnegrupper, intellektuelle, religiøse og politikere, har måtte tåle alt fra å bli angrepet av politiet i Sulitjelma, til hån, trakassering og latterliggjøring i kampen for kvinnefrigjøring, til tap av inntekt gjennom utallige streiker, til sammenstøt med militæret som i Menstadslaget, noen har fått bøter, andre har blitt fengslet, i vår tid har folk fått trusler om at arbeidsplassen blir nedlagt hvis de krever en krone mer.

Det koster dette her, men gevinsten er større enn bare den konkrete og bedrede arbeidshverdagen man kan oppnå: "Først nå skjønner vi at vi er mennesker» skrev en av kvinnene etter streiken blant fyrstikkarbeiderne i Oslo i 1889.

I dag er det nye nordmenn og flyktninger som må få kjenne på at også er mennesker. 

At de er våre kamerater og ikke våre konkurrenter. At de er potensielle medsammensvorne og ikke potensielle problemer.

Når tidspresset i det offentlige sliter folk ut, kan vi kreve at disse nye blir våre etterlengtede kolleger. Når lønningene i bygg og anlegg presses ned, må vi rette skyts mot dem som presser dem ned, og ikke han som er presset til å jobbe sosialt dumpet.

Vi må være realistiske får vi høre. Men realisme, det er å ta utgangspunkt i virkeligheten til enhver tid. Virkeligheten i vår tid er millioner av mennesker på flukt fra krig, og virkeligheten er at de søker trygghet hos oss i Europa. 

En fagbevegelse, som hever seg over nasjonalstatene, som tenker langsiktig og tålmodig, er en fagbevegelse for fremtiden og for et rettferdig samfunn og for ekte internasjonal solidaritet.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar