lørdag 14. november 2015

Regnestykket ingen vil ta


I vår tid er det så vanlig å måle hverandres verdi i kroner og øre, at regjeringen leverer et flyktningregnskap med den største selvfølge. Og få tør stille spørsmål ved hele ideen om et slikt regnskap, for da kan man bli beskyldt for ikke å tørre å ta Debatten. Men i iveren over å ville ta akkurat denne debatten, blir det ikke mye tid igjen til å ta andre debatter, som er like viktige.

Det regnskapet ingen tør å ta, er kostnadene ved dagens strenge grensepolitikk. De menneskelige kostnadene ser vi allerede i den daglige tragedien i Middelhavet og på greske øyer, ved grensestasjoner, togstasjoner og i parker og på jorder nedover i Europa. Hva vil disse traumene koste oss i fremtiden? Og helt konkret: Hva slags økonomisk underverden kan oppstå blant folk som ikke har noe annet sted å være, enn under overflaten hos oss?

Flyktninger går ikke opp i røyk og forsvinner, selv om vi stenger dem ute. Men det er denne tankegangen som ligger under mange av flyktningdebattene og avskrekkingspolitikken rettet mot folk på flukt på vei hitover.

En FN-rapport viser at antallet fordrevne i verden nå, 60 millioner, er det høyeste siden vi begynte å registrere mennesker på flukt. Rapporten heter betegnende nok «World at War», bare for å gi det inn med teskje: Folk på flukt flykter fra noe. De kommer ikke fordi de vil, de kommer fordi de må. Da må vi rett og slett hjelpe, koste hva det koste vil.

Kan prisen for dagens strenghet bli dyrere enn det motsatte?

Samtidig som denne hjerteskjærende krisen pågår og europeiske stater teller hvor mye dette vil koste dem, bruker de samme statene rekordmye penger på grensekontroll. EUs grensekontrollbyrå, Frontex, der Norge deltar med både personell og penger, har ifølge en artikkel i DN Magasinet 4. september budsjettert med 7,1 milliarder kroner på ti år. Eurosur, et høyteknologisk overvåkingssystem som outsources til private: 3,1 milliarder. Hardwareutstyr til grensekontroll: 2,8 milliarder. Forskning på grensekontroll: 2 milliarder. EU og EØS-land har brukt svimlende 104 milliarder på å deportere folk ut av Europa siden 2000. Og mange av dem som ble sendt ut, er for lengst på flukt igjen, og mange av dem er tilbake nettopp i Europa.

Det er ikke rart byråkratiet vokser og koster oss vanlige folk mange skattepenger, når folk skal vurderes på detaljnivå om de er verdige opphold i landet. Er landet du kommer fra brutalt nok? Har hun lidd nok i fengselet, er hjembyen hans bombet nok sønder og sammen, trenger barnet sin mor i Norge eller kan de leve godt nok med Skype? Slikt koster å vurdere, det også, menneskelig og økonomisk. Kanskje også moralsk? Kunne Europa brukt summene som i dag brukes på grensekontroll, på i stedet å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Markedssystemet vi lever i sliter med et vedvarende paradoks: Mennesker skal holdes ute, men når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som mulig. For hundre år siden fantes ikke grensekontroller. De kom sammen med nasjonalstatenes vekst. For oss i den rike delen av verden gjør ikke dette så mye: vi reiser stort sett dit vi vil uansett. Men for fattige mennesker betyr grenser full stopp. Om disse skal nektes utreise eller innreise, er det vi heldige som bestemmer over i dagens visumordning. Hvorfor mener vi det er rettferdig? Eller realistisk, fornuftig og moderne? Hvorfor kan vi ikke bare åpne grensene for folk flest?

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satt slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett - eller inntreden i arbeidslivet - ville bety. Men akkurat som at det er absurd å tenke seg at man burde beholdt slavedrift av hensyn til velferden til britiske unger, burde vi ikke i dag tenke på dette: Kan vi leve med en velferdsstat fundert på nødvendigheten av en grensekontroll som bare i år har sendt over 3000 i døden i Middelhavet? Britene overlevde slutten på slaveriet. Vi klarte oss – også på grunn av – kvinners inntog i arbeidslivet. Vi kan fint overleve en større innvandring uten å gå til grunne. Slavene ble frie mennesker, kvinnene også, hva med å la flyktningen og innvandreren bli det samme?

Mennesker som flykter ønsker mest av alt å fortsette livet og å bedre det. I dag kommer det mange unge menn hit, som ofte er svært arbeidsføre og energiske. Dette er dessuten arbeidere som har kommet hit uten at samfunnet har brukt en krone på dem gjennom «reproduktive kostnader», som barnehage, helsehjelp og skolegang for eksempel. Skal vi først telle folk i form av kroner må vi også trekke fra, ikke bare legge til.
Det er så mye annet enn innvandrere som truer deg europeiske velferdsstaten. For eksempel, skattelette for de rikeste, eller TISA-avtalen som kan gi store multinasjonale selskaper profitter på våre velferdsbehov, større ulikhet mellom folk og mellom privat rikdom og offentlig fattigdom. En blind tro på markedskrefter uten politisk styring, og et lokk på debatter som utfordrer disse. En militær opprustning som krever titalls milliarder av skattekroner, sammen med innføring av krig som normaltilstand. Hvert eneste år unnslås det 150 milliarder kroner i skatter og avgifter i Norge. De skjulte likvide midlene til norske skattytere i skatteparadis er estimert til å utgjøre opp mot 500 milliarder kroner.

En million flyktninger til Europa vil bare utgjøre 0,2 prosent av befolkningen. Det er ingenting ved dette tallet som gjør meg redd for at noe er «ute av kontroll». I dag finnes knapt den nasjon som ikke har et mangfold av kulturer og religioner i seg. Alle tanker om nasjoners «renhet» er både uriktige og skremmende, tanker om assimilering likedan.

Det skal ikke finnes grenser for hvor mange mennesker i nød vi kan ta inn, om vi i første omgang har skrevet under på universelle avtaler, og om de skal bety noe. Det finnes heller ingen indikasjoner på at halve verden på død og liv vil hit, selv om de ikke er i akutt nød.

Derimot vet vi at de (tross alt få) desperate menneskene i verden ikke lar seg stanse av grenser, selv om vi bruker milliarder på dem.

Dette er en noe lengre versjon av en tekst som sto på trykk i Klassekampen lørdag 14.11

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar