Statsminister David Cameron vil alltid bli husket for denne dagen: 1. april innfører han et snøskred av velferdskutt mot Englands arbeidsløse, syke, handikappede og fattigste.
Det er ingen spøk, på tross av dagen i dag, dette er en britisk tragedie. The Welfare Reform Bill er det største inngrepet i England siden velferdsstaten ble en realitet med Labour-regjeringen etter andre verdenskrig.
Britiske kommentatorer påpeker det opplagte: Fra i dag sendes mange fattige familier fra sosialhjelp til tigging, noen til sult og andre til hjemløshet. Frivillige organisasjoner og kirkesamfunn stålsetter seg. De vet det vil bli en kraftig økning av familier som nå trenger mat, klær, hjelp. Charles Dickens bør helst sprette opp fra sin grav og begynne nye historiefortellinger. Men selv virkeligheten kan være vanskelig å tro når man forsøker fatte det som nå skjer i et av våre nærmeste naboland. Det er allerede enorme klasseskiller i England. Nå blir dette gapet mellom de som har og de som ikke har enda større. Kanskje permanent, spekulerer noen.
Leslie Morphy fra Crisis, som jobber for hjemløse, sier til avisen the Daily Mirror i dag: – Våre fattigste møter en kald april etter disse kuttene. Resultatet er elendighet, kalde rom, lange køer ved matutdeling, ødelagte familier, folk som ikke klarer betale husleien sin og mer hjemløshet. Katastrofalt for dem det gjelder, men trist for oss alle sammen.
- En skam, roper avisen The Daily Mirror fra sin forside i dag, og fortsetter med å kalle det
Camerons krig mot fattige. En kontrast til den David Cameron som vant valget under stadige påstander om at The Conservative Party var the caring party. Målet er, hevder Daily Mirror og andre aviser, å fortsette ødeleggelsen av velferdsstaten der Margareth Thatcher slapp.
Som en kontrast til å kutte i velferden til de svakeste kuttes samtidig skatten til de som tjener 150 000 pund eller mer. Et paradoks, siden innsparingen på de fattiges bekostning hevdes å være et virkemiddel for å få landets økonomi i balanse.
Soveromsskatt og kutt i boligstøtte
The Welfare Reform Bill ble vedtatt i januar i år og består i hovedsak av ni ulike velferdskutt mot folk som mottar statlig støtte. Mange familier blir rammet av mange kutt parallelt.
Se hele listen over kutt her.
Et av de mest omtalte kuttene som kommer i dag er den såkalte ”soveromsskatten”: Har du et soverom ekstra du ikke bruker i leiligheten du bor i med støtte fra det offentlige,
må du enten flytte til noe mindre eller tåle et godt kutt i støtten. 14 prosent kutt om du har ett rom ekstra, 25 prosent kutt om du har to.
Dette kan høres logisk ut, men faktum er at trangboddhet er et mye større problem blant denne gruppen. Og dette: Det finnes svært få kommunale leiligheter som er så små myndighetene vil folk skal flytte til. Noe som betyr at mange vil tape sosialhjelp, fordi de har fått tildelt et for ”stort” hjem, men samtidig har de ikke noe mindre sted å flytte selv om de skulle ville det. Det er reduksjon i økonomisk hjelp som er målet her, ikke en svær flyttesjau, for også regjeringen kjenner til fakta når det gjelder tilgang til boliger.
Også arbeidsløse merker innsparingen. The Guardian har avslørt hvordan folk på arbeidsformidlingen har fått ordre om å finne enhver mulighet til å få folk vekk fra støtteordninger. Nye hindre innføres: som at folk må søke om støtte online – men mange har ikke datamaskin og mange skriver og leser dårlig.
Som et siste skudd for baugen kommer nå dette: Budsjettet til fri rettshjelp reduseres fra 22 til 3 millioner pund. Blir familien din kastet på gata har du nå bare krav på telefonisk hjelp, ikke faktiske møter med en advokat. Mange sentre for fri rettshjelp legges nå ned, noe som betyr at fattige ikke lenger får hjelp i forhold til urettferdig behandling fra arbeidsgiver, utleier eller om man ikke får lønningen sin.
Også handikappede rammes. I følge Disability Rights UK kommer 450 000 handikappede til å tape økonomisk på denne reformen. Mange av dem vil rammes av flere ulike velferdskutt samtidig.
Om å bygge opp forakt for de fattige
I årevis har den konservative regjeringen i England hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse, fattige. Ord som snyltere, late, drukkenbolter, juksemakere og ting som verre er, har preget retorikken. Så langt i ordbruken gikk ledelsen i partiet, at de fikk krass kritikk fra egne rekker og blitt bedt om å endre ordbruken sin.
Men de klarte likevel ikke å la være å le tilfreds, representantene fra The Conservative Party i det britiske parlamentet da denne reformen ble vedtatt i januar i år. Så ubehagelig synes noe av Labours folk det var, at
de bønnfalt dem, uten hell, om å stoppe latteren.
Polly Toynbee i avisen the Guardian mener vi må tilbake til kong Edwards tid for over 100 år siden for å finne liknende politisk retorikk om folk med lav eller ingen inntekt. Og media har ofte kastet seg over retoriske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg ”at arbeid lønner seg”.
For slik praktiserer man splitt og hersk og får en viss støtte blant folk og velgere: Man sier til arbeidere i privat sektor at deres motpart i offentlig sektor har gullbelagte pensjonsordninger og andre altfor gode ordninger. Sannheten er at ansatte i offentlig sektor faktisk har måttet tåle lønnskutt, og for å stagge deres gryende motstand, må regjeringen peke på naboen deres som mottar sosialhjelp: Burde ikke hans velferdsgoder begrenses når du selv, som jobber hardt, må lide tap?
Bakenfor ligger dette argumentet: Vi – det konservative partiet – står opp for folk som jobber hardt. Og selv om Labour heldigvis har gått i mot denne velferdsreformen, har partiet lenge støttet opp mot den samme retorikken: Labour er partiet for dem som jobber hardt, ikke for snylterne. Bare sjekk hva partiet vårt heter: Labour.
Dermed har gruppen som lever isolert og arbeidsløst, handikappet eller i uføre i underklassen i praksis svært få som taler deres sak i politikken. De har heller ingen felles røst. Dette kommer godt med for David Cameron når velferdskutt skal innføres uten for mye bråk.
Hvor mange briter vet egentlig hva som skjer i dag? Mange vet, særlig folk som leser aviser som The Guardian og The Independent, og til og med tabloiden the Daily Mirror, som alle har fulgt reformen med argusøyne. Også TUC (Trade Union Congress), tilsvarende norske LO, har reagert sterkt, det har også de fleste instanser som jobber på bakkeplan med de fattige, samt mange kirkesamfunn, ved siden av forskere på sosiale forhold. Britiske forskere har lenge sett at de fattigste i landet stadig får forverrede levekår. Gjeld og mangel på mat øker i mange familier, og mange nye grupper oppsøker sentre der de deles ut gratis mat, et sikkert tegn på at mennesker har falt gjennom velferdsnettet.
Men de største tabloidene har knapt nevnt reformen. Der er en god historie hun eller han som har lurt systemet. Og dem finnes det selvsagt også noen av. Det britiske velferdssystemet er ikke perfekt. Særlig dette at generasjoner blir sementert i fattigdom og arbeidsløshet er reelle problemer som sikkert kunne trengt en reform eller to. Men å svekke de svakeste, styrker ingen, heller ikke samfunnet som helhet.
Desperat fattigdom
Save the Children (Redd Barna) avslørte nylig hvordan fattige familier faktisk lever i England. En verden som synes langt unna konservativ retorikk eller tabloide avisforsider: om
foreldre som må velge mellom å ha et varmt hjem eller gi barna mat, om voksne som ikke spiser for å heller gi maten til ungene. Og mye mer.
Også ulike kirkesamfunn har reagert sterkt på hva slags ord som brukes for å beskrive fattige. Nylig sendte flere kirkesamfunn sammen ut en kritikk av velferdskuttene, og Paul Morrison fra Metodistkirken sa at disse kuttene er en symptom på at hvordan fattigdom forstås helt feil. Til BBC sa han: – Man snakker som om disse folkene fortjener å være fattige, at de er mindreverdige mennesker.
Kirkesamfunnene har studert mediene i en egen rapport, og
har funnet at de reproduserer seks myter om fattige: de er late, de er avhengige av rus eller alkohol, de lurer systemet, har et lett liv og har selv skyld i sin misere.
Det som skjer i England i dag er et brudd mellom staten og statens aller fattigste. Hvilke sosiale utfordringer og menneskelige tragedier som kommer i kjølevannet av dette er nesten ufattelig. Polly Toynbee i avisen the Guardian nekter å tro at folk ikke ville vært sjokkerte om de faktisk kjente til det som skjer, selv blant velgerne til det konservative partiet. Ville de akseptert det jordskjelvet av sosial ødeleggelse som nå skjer i deres navn, spør hun.
Det som skjer i England kunne aldri skjedd her, tenker vi. Men det konservative partiet i England har søsterparti også her, og krisen som har rammet landet har (ennå?) ikke nådd oss. Og også vi kjenner retorikken omkring mistilliten rundt folk på uføretrygd eller sykemeldinger, også vi får høre at det skal lønne seg å arbeide (som om vi ikke vet det). Det som skjer i England er ekstremt, og fattigdommen landet sliter med er ikke vi i nærheten av.
Hva som er kutyme på politisk toppnivå vet jeg ikke, men desperasjonen som fra i dag rammer hundretusenvis av britiske familier burde kanskje få noen politikere her i landet til å pirke David Cameron litt hardt i skulderen og si at katastrofen som følger dette snøskredet, den har han selv skapt.
