Frihet, likhet, søsterskap

- Var Grunnloven en brekkstang for kvinners rettigheter?

Mens vi feirer Grunnloven, er det greit å minne om at halve festen er vår, altså kvinnenes, og at vi vil være med. For selv om ikke jenter og damer fikk plass i selve salen på Eidsvoll, var de selvsagt uunnværlig til stede i og rundt Eidsvollsbygningen.

Og om ikke akkurat disse damene var spydspissen i datidens kvinnekamp, begynte det å ulme ørlite grann ute i verden.

Kvinner på Carsten Ankers tid var først og fremst mødre. Og før de ble mødre, var de kanskje tjenestepiker som bodde i kjelleren på Eidsvollsbygningen. Uansett eide de ikke eiendom eller hadde embete, eller makt. I 1814 var det så utenkelig at kvinner skulle ha stemmerett at det ikke engang ble nevnt som et unntak i grunnloven. Var grunnloven likevel en positiv kraft for kvinner? Er det noe her vi bør forstå når vi skal kjenne vår kvinnehistorie? Ja, kanskje.

Da den britiske filosofen Mary Wollstonecraft i 1792 skrev et av de første vestlige feministiske verk, «Et forsvar for kvinnens rettigheter», så handlet det rett og slett om å gi kvinnen status som menneske. For mennesket på denne tiden, det var mannen, den rike, uavhengige mannen som hadde pengene, makten og mulighetene. Da gjaldt det altså for Wollstonecraft, og for den tids kvinnebevegelse, å vise at kvinner kunne det samme som menn, dersom det ikke ble lagt samfunnsmessige og kulturelle hindringer i veien. Wollstonecraft var langt forut for sin tid i sin argumentasjon for kvinners rettigheter, men hun red likevel på en bølge av nye ideer.

For oppe i annen etasje i Eidsvollsbygningen var mange av riksforsamlingens menn preget av opplysningstidens grunnverdier som frihet, likhet og brorskap. Selv om søsterskap ble utelatt, dannet likevel slike tanker for første gang et vanntett prinsipielt grunnlag for kvinner til å kunne hevde seg som like og frie. Dette er godt beskrevet av professor Jorunn Økland i antologien «Ja, vi elsker frihet», som kommer 16. mai.

Dette var jo en revolusjon. Tidligere var kvinners tilværelse i vår del av verden preget av teologiens autoritære påstand om kvinner som underordnede menn. Det var det man oppfattet som naturlig. Nå dukket det opp en annen naturlighet man kunne bruke. I dag ville vi kanskje si at kvinner etter 1814 brukte denne som en brekkstang for egen frigjøring. Derfor: Selv om Grunnloven i første etappe utelot kvinner, dannet den spiren til kvinners selvstendighet, som vi fremdeles nyter svært godt av.

Kvinner og menn i dag har mange flere juridiske rettigheter enn i 1814. Friheter for begge kjønn er vunnet, vi lever virkelig friere liv enn de fleste gjorde på den tiden.

Likevel. Noe er det samme nå som da: Samfunnet skiller fremdeles brutalt mellom de som har og de som ikke har. De som kan kjøpe og de som ikke kan kjøpe – enten de dreier seg om luksusvarer eller basisvarer: som et hjem.

Begge kjønn har vunnet mye frihet på begge kanter, men møter i feståret felles utfordringer i et knallhardt markedsstyre. Hvem definerer vår frihet i dag? Hvem begrenser den?

Eidsvollsbygningen er pusset opp, og vi får for første gang se kjelleren der Carsten Ankers tjenerne jobbet og levde. Hverdagen deres vet vi lite om – ingen brydde seg om å spørre hva de tenkte eller drømte om i det nye Norge som ble skapt to små etasjer over hodene deres.

Erfaringen fra arbeiderbevegelsen og to store bølger kvinnekamp har lært oss at ingenting kommer av seg selv. Menneskerettighetene insisterer på at i dag er folk i kjeller like mye verdt som folk i sal.

Demokratiet kom selvsagt ikke til Norge i 1814, men vi kan feire alle frø og første tanker som ble sådd. Også for kvinnekampen, som selvsagt fortsetter opp til halve himmelen. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 26. april

Steg for steg: Et skritt av gangen mot sekstimersdagen

En forkortning av arbeidsdagen haster. Ikke bare på menneskenes vegne for en bedre hverdag, men fordi en slik reform fremstår som både en betimelig kritikk av vårt økonomiske system og som en konkret handling mot en annen levemåte. 

For dette kjennes akutt og svært forsinket, på alle tenkelige måter. 

Vi tramper gjennom livet og setter enorme økologiske ødeleggende fotavtrykk. Vi klarer heller ikke endre levemåte, en og en av oss, det er umulig skaffe seg oversikt om de daglige giftene man bidrar med å slippe ut, eller alene tre ut av kravet (og lysten) til forbruk og materiell nytelse. De fleste av oss trenger strukturell hjelp.

Hva har alt dette rundt klima og miljø med sekstimersdagen å gjøre? En hel masse. Reformen setter spørsmålstegn ved samfunnets grunnleggende dogme om vekst. Den gjør det mulig å gå til barnehagen, ikke kjøre bil. Droppe ferdigmaten til fordel fra mat fra bunnen. Den kan gi oss overskudd til politisk engasjement, også for miljøet. Er vi heldige, tvinger den frem helt nye og nødvendige spørsmål rundt produksjon, konsum og hvordan vi driver business på en bærekraftig måte. Den er et hint om et fremtidig samfunn, et følelse av optimisme.

Dagens blåblå regjering gikk selvsikkert ut og erklærte «frihetsreform» for oss alle, men det beste vi fikk ut av dette var masse harselering med begrepet på twitter, i det det ene tiltaket etter det det andre beviselig ble det stikk motsatte. For nei, det er ikke en frihetsreform å kunne kjøpe sprit på julaften, dure rundt i segway eller bruke flere dager på å velge riktig mobilabbonement. En frihetsreform, av det ekte slaget; det hadde vært å jobbe litt mindre og leve litt mer. 

Men dessverre står dette akk så fjernt for de styrende klasser. Motstanden mot arbeidstidsforkortelse i dag er kjempestor.

Så, hvordan gjør vi det, vi som vil dette? Kanskje må vi ta det gradvis, foreslå både Roar Eilertsen fra De Facto, og Gerd-Liv Valla, i sine innlegg under Kjersti Ericssons seminar om sekstimersdagen på lørdag. Kanskje må noe av veksten tas ut i fritid fremfor reallønn i de yrkesgruppene som allerede er på et godt lønnsnivå? En halvtime kortere dag i hovedtariffoppgjøret i 2016, en til i 2018 og den siste i 2020. Så er vi der. Det avgjørende er: Har fagbevegelsen fortsatt kraft fremover? Og – er viljen der?

Det bør den være, ikke bare i solidaritet med egne medlemmer og naturen rundt oss, men også i solidaritet med arbeidsløse: En arbeidstidsforkortelse har i tidligere krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Så må vi huske at når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden. Hver familie bidrar samlet mer i lønnsarbeidet i dag enn før. Er ikke nok snart nok? Også dette må fagforeninger være tydelige på, når vi alle må møte argumenter om å jobbe mer i fremtiden.

Og for kvinnebevegelsen: Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis, enn sekstimersdagen. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, dersom både mann og kvinne gjøre like mye av begge deler – selv.

Sekstimersdagen er det mest frigjørende jeg kan tenke meg i dag. Å tilbringe færre timer i lønnet arbeid, vil gi oss muligheten til å leve mer ulike liv, og å ta flere valg i takt med egne behov og verdier. Sekstimersdagen er viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte onsdag 5. mars

Alltid beredt

Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv

Det er nesten latterlig hvor mange små stikk den allmenne kvinne skal få fra ualminnelige kvinner i toppledelse for tiden. Som for eksempel da Spekters leder Anne-Kari Bratten i romjulenuttalte at «Kvinner må jobbe mer», eller NHO’s Kristin Skogen Lund på forsidenav Aftenposten: Det finnes intet glasstak. Og videre: Men derimot finnes det au pairer. Og Hilde Haugsgjerd i Aftenposten: Kvinner som vil opp og frem må velgeriktig mann. Og dermed: Får man ikke til likestilling på hjemmebane – er også dette hennes skyld. Kjønnsforsker Anne Grethe Solberg i samme avis: Kvinner sutrer for mye om dobbeltarbeid og omsorgsoppgaver.

Det er ikke bare glasstakene som plutselig er borte, men også grensene for kritikk av kvinnelivene til dem som ikke jobber fulltid i lønnsarbeid. Vi vil så gjerne at mann og kvinne skal være like for arbeidsgiver i lønnsarbeidet, men vi vet altfor lite om ulikheten som sannsynligvis preger resten av dagen. For er det virkelig slik at hun jobber mindre enn han, hvis jobb inkluderer ulønnet arbeid og omsorg? Og enda mer: ansvaret for at husarbeidet og omsorgen utføres? Altså, det som på sett og vis er en slags lederjobb i ulønnet sektor. Og lederjobber, de kan være som Skogen Lund sier: både ukomfortable og krevende.

I forskningsrapporten Likestilling oglivskvalitet fra 2007 hevder over 84 prosent av kvinnene at de bruker mer tid enn sin partner på å organisere oppgavene i familien. Bare 14 prosent av menn oppgir det samme. Svenske undersøkelser rapporterer liknende tall. Det som finnes av forskning på planlegging av hjemmeoppgaver dokumenterer at dette er kvinnearbeid. I moderne familier med eksfamilier og bonusbarn kan man mistenke at selve organiseringen og tankearbeidet tar stadig mer tid.

En undersøkelse blant langtidssykmeldte i Oppland konkluderte med at menn blir syke av jobben, mens kvinner blir syke av privatlivet. En av forskerne, Kari Bjerke Batt-Rawden, sa i bladet Velferd i 2011 at hun var litt overrasket over at kvinner og menn lever så forskjellige liv. I Helene Aarseth sine studier av likestilte par i typisk middelklassesegmenter fra 2011 oppdager hun i noen av parene det samme: Hun er initiativtageren, han utfører ordre. Dermed blir det slik at hun har et ansvar som sitter i kroppen. Hun er i kroppslig beredskap på hjemmebane.

I dag er det få diskusjoner om arbeidsbegrepet, samtidig som det heller ikke diskuteres hvordan ulike typer arbeid er gjensidig avhengig av hverandre. Dermed forholder vi oss automatisk til én modell der fulltidsjobb, i lønnet arbeid, i alle livets faser blir et moralsk imperativ og alle tings målestokk. Men ulønnet arbeid er en forutsetning for at folk kan jobbe lønnet. Og motsatt.

Fordi arbeid automatisk anses som lønnsarbeid, blir likestillingspolitikk og personlig suksess også målt mot dette idealet. I dag aksepteres argumentet om at alle, kvinner og menn, har plikt til fulltidsarbeid for å støtte oppunder velferdsstatens bærekraft. Dette uten å vite nok om hvilket bidrag til velferdsstaten deltidsarbeidende eller hjemmeværende faktisk gjør i det daglige, uavhengig av om disse er kvinner eller menn.

Kravene om dobbeltarbeid kan derfor bli en nådelås øvelse for den som har/tar lederjobben hjemme. Fordi denne rollen fremdeles innehas av flest kvinner, kan hennes totale arbeidsbelastning i løpet av en dag kan bli større enn hans.

Dersom dette viser seg korrekt, er det betimelig å spørre seg hvorvidt dette er en underkjent forklaring på kvinners sykefravær fra lønnsarbeid, eller hennes valg av deltid i perioder. Vil vi virkelig forstå folks hverdagene til folk, krever det av oss at vi ser helhetlig på hverandres liv, anerkjenner omsorg og hjemmearbeidet som verdifullt og tidkrevende, og ser etter andre målestokker for samfunnsbidrag enn bare heltidsjobben.

Dette sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 8. januar

Blir fri fra julestresset og kjøp "Er jeg fri nå?" i julegave!

Julegavetips!

Denne boka om tidsklemme, arbeidsliv, småbarnsliv, kvinneliv og til slutt: forbruk, miljøhensyn og ideen om sekstimersarbeidsdag anbefales av meg - altså forfatteren selv - pussig nok. 

Veldig bra julegave til en venninne, moren din, han som er opptatt av klimasaken eller de som akkurat har fått barn. Noen som synes arbeidsliv er spennende, eller noen som ikke helt får det til. Faktisk vil jeg tro den interesserer alle som generelt er opptatt av samfunn og hvorfor vi lever som vi gjør i dag. Kanskje en akademiker i familien, eller en student?

Kjøp boken i alle mulige bokhandlere på nett!

Kjøper du via Aschehoug kontakt meg, så skal du få en rabattkode: linnsta@gmail.com

Ønsker du en signert utgave, send meg en epost og kjøp direkte fra boden vår.

Her er noen utdrag fra noen av omtalene i media:

IdaLou Larsen i Morgenbladet:

"Stalsbergs bok er en reflektert, veldokumentert og provoserende analyse av de uheldige konsekvensene av en likestillingspolitikk som nærmest av prinsipp avviser at det finnes forskjeller mellom kjønnene. Er jeg fri nå? er den viktigste kvinnefrigjøringsboka på mange, mange år – en brannfakkel som man skulle tro ville få dagens feminister til å ta sentrale samfunnsspørsmål opp til debatt."

Tidsskriftet Sykepleien:

"Det store ordet i denne boka er solidaritet. Med hverandre, med verden og med miljøet. Forfatteren etterspør verdier som hun mener tidligere kjennetegnet feminister og kvinnebevegelsen, men som nå i det stille går tapt for orientering mot nyliberalisme og effektivitet i markedsøkonomisk forkledning."

Elin Ørjasæter i Vårt Land:

"Hundretusener av mødre har skjønt før Stalsberg at full jobb ikke fungerer for alle. Så hva er nytt med denne boka? Ganske mye. Stalsberg setter sin egen historie inn i et feministisk perspektiv. Hun påstår at likestillingskampen skjer på øvre middelklasse-kvinners premisser, og bringer inn klasseperspektivet. Dette perspektivet gir boka tyngde."

I sommer kåserte jeg over boken i Sommer i P2:

Kronikk  i Aftenposten:

En feminisme for fremtiden:

Kronikk i Bergens Tidende: 

Husmoren som kvinnekampens evige nøtt:

Det meste av annen medieomtale har jeg samlet på bloggen! 

God julehandel! Tenk så fredelig den blir om bare klikker litt rundt på nettet og dermed er handelen i boks :-)

En politikk som disiplinerer

Regjeringens mange ris bak speilet

 Det skulle gi oss en frihetsreform dette regjeringssamarbeidet. Ordet «frihet», som har kommet til å bety omtrent alt og ingenting i samtlige politiske partier, skulle også hos de regjerende gi oss begeistring for prosjektet. Vi kan kjøre Segway! Vi kan bokse uten hjelm! Jeg får omtrent 70 kroner i skattelette! Slike ting altså, er ment som frihet for meg. Jeg kaver litt her føler jeg.

Frihetsreform var i utgangspunktet et Frp-ord fra i fjor, hyppig brukt av Siv Jensen når Norge skulle omtales som en forbudsstat i forbindelse med at vi har både strandsonelov og boplikt. På et eller annet tidspunkt skled begrepet over i den nye regjeringserklæringen og ble det retoriske kraftpunktet når samarbeidspartnerne skulle forsøke finne noe som samlet dem verbalt.

Men om noe skal oppsummere statsbudsjettet finner jeg det stikk motsatte: Her skal det nemlig disiplineres. Mer enn noen gang sluses vi inn i hverdager der vi må velge fornuftig for ikke å falle utenfor de nye strukturene. Det gjelder i kulturfeltet, i arbeidslivet eller for dem som faller utenfor det sistnevnte og må stå opp tidligere om morran enn noen gang. Det er ingen tvil om hvem som best føler på den nyvunne friheten: dem som har mest fra før. For her skal det skattelettes på toppen og reguleres for private løsninger.

Første steg mot frihet for kunstnere var et forslag om å fjerne stipendordningene i Kulturrådet, som for mange er halmstrået som holder kunsten i gang. Den norske stat har i over 100 år tilbudt ulike typer stipendordninger til landets utøvende kunstnere, og mange av våre største hadde nødig produsert verken bøker eller bilder uten statlig støtte. Mulig dette var regjeringens vilje: frihet til å slippe bedrive dårlig betalt kunstproduksjon dersom du ikke har en på forhånd tykke lommebok. Frihet fra å jobbe gratis i flere dager på tunge søknader. Joda. Heldigvis ble forslaget stanset av de små samarbeidspartnerne, men man skjønner jo hvor høna kommer til å sparke dersom borgerlig makt forsterkes.

Også i lønnsarbeidet er det disiplinering på gang, som potensielt frafalne kunstnere på jakt etter arbeid og alle andre må forholde seg til. For her skal det mykes opp hører vi, og frihetsreformen gir arbeidsgivere større mulighet til å ha fleksible ansatte, som i praksis betyr flere midlertidige jobber. Alle vi som har hatt midlertidige jobber vet at her er det disiplin som gjelder: til ikke å bli fristet inn i fagbevegelsesarbeid, til ikke å være kritisk til arbeidsgiver, disiplin til alltid å være ja-menneske, tilgjengelig og på pletten, slik at en mulig fast jobb etter hvert kan være en mulighet. Man spreller ikke, utfordrer ikke, tar ikke sjanser, i en midlertidig jobb.

Vi disiplineres også til forbruk, for å holde den kapitalistiske økonomien på det valgte spor. Jo mer vi forbruker jo høyere status kan man oppnå, så disiplinen utenfra blir til disiplin innenfra når vi søker å passe inn i fellesskapet. For det ønsker de fleste mennesker tross alt å gjøre. Kommer det karakterer og mer konkurranse inn i grunnskolen, disiplinerer vi også ungene inn i hva som er viktig her livet. Gode borgere vet mer enn noen gang hva som gjelder. Og omtalen av dem som ikke er gode, som er uføre, asylsøkere, utgjør en krevende eldrebølge eller er unge og arbeidsledige, gjør også sitt til at vi andre jobber hardt for ikke å bli en av dem.

Det finnes et mistenksomt blikk som kan disiplinere selv den beste i blant oss. Og politiske grep som setter fart på dette. Det blå budsjettet begrenser oss mer enn det setter fri. Ingen vakre ord endrer de reelle politiske grepene som nå tas. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 16. november

Hard mot de harde

Politikken som druknet i lørdagskos

Ingenting avslørte FrPs grums og uklare dobbelttale så mye som den «internasjonale» pressekonferansen på tirsdag. Denne selsomme seansen var en gavepakke både til kommentatorer og twitterbrukere, som nå virkelig fikk sjansen til å grave frem partiets uttalelser fra fordums tider og fråtse i det som vitterlig er og har vært partiets politikk. Å ha pressekonferanse der målet er å kritisere publikum – journalistene – er i beste fall dristig.

At dagen derpå var full av spissformulerte Frp-analyser i riksdekkende (norske) aviser, må ha vært en svær kamel å svelge for Erna Solberg, som daglig der oppe i Nydalen sliter med å ikke la seg trampe på av elefanten i rommet.  Alle disse sirkusdyrene i omløp kan komme til å koste Høyre, KrF og Venstre svært, vel, dyrt.

Å beskylde utenlandske journalister for å gjøre en dårlig jobb, er jo ikke akkurat pedagogisk. Enhver journalist med respekt for seg selv og lauget, vil gå langt for å forsvare egne skriverier. Helt forutsigbart vil journalisten nå bevise at det er riktig å kalle partiet både anti-immigrant, far-right og populist. Og dermed var det plutselig mange andre som også begynte å lure på hva slags parti vi egentlig har å gjøre med her. Det kan være en bra ting.

I etterkant av valget var det nettopp utenlandske journalisters analyser av våre potensielle nye regjeringskamerater som var spennende lesning. For her var det rene ord for penga, selv om de jo ikke var rene nok ifølge Frp selv, som vasket etter beste evne i uka som gikk. For dette er verken dem eller vi vant til. Vi er jo slikt et lite land der alle er venner. Tenk på kalle hverandre noe så suspekt som populistisk! Urettferdig.

Noen ganger må man være hard mot de harde. Men det kan en kinkig øvelse i en kultur der vi liker det joviale og koselige. Så hyggelig kan det bli, at når Carl I. Hagen danser rundt i de tusen stuer i full lørdagskos, og Siv Jensen er morsom på egne vegne på TV2s talkshow en fredag kveld, så klarer vi ikke se politikken blant dansesko og myk sofaprat. På Facebooksiden til Hagen ligger artige oppdateringer fra dagens danseøvelse og mindre artige rapporter fra Hege Storhaugs Human Rights Service i salig blanding. For utenlandske journalister, som ser mer av uhyggen og mindre av hyggen, kan vi dermed få servert nye blikk på oss selv som er sårt trengt. Interessant nok har de i sine analyser vært hardere i den verbale klypa når det gjelder Frp enn våre egne rødgrønne politikere var i løpet av valgkampen. Innvandring, asyl og retorikken som Frp bruker når dette ankommer dagsorden ble aldri et tema.

Og det er rart, i et land som har gjennomlevd 22. juli og burde ta innover seg hvilke strømninger som beveger også vårt samfunn. Dette samfunnet, som Breivik vokste opp i, og endte opp med å hate så intenst. Hvor ble det av debatten om hvordan dette kunne skje? Domstolen dømte han tross alt som tilregnelig, og ikke som en gal mann. Vi vet det finnes mange som deler noe av hans tankegods.

Er det noe i lys av dette vi må være på vakt på også fremover? Og har vi ikke alle, inkludert Frp, et stort ansvar for både å ta debatten, og å tenke over hvordan vi snakker når vi snakker om fellesskap og fremtid?

For utenlandske journalister, er 22. juli selvsagt av interesse når analyser av Norge og norsk politikk skal skrives. Det er ikke rart. Det som er rart er hvordan og hvorfor dette ikke er av større interesse for politikere her hjemme. Og selv om Frp selvsagt ikke har noen skyld i massakren 22.7, så er det det partiet hos oss, med størst gruppe velgere, som nører oppunder en retorikk mot «de andre» som er skremmende for noen av oss. Det må de tåle å høre.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 21.september

Med krig for fred

Verdenssamfunn uten en plan

Så kom endelig krig på dagsorden i valgkampen, godt hjulpet av situasjonen i Syria som presser frem svar fra alle partier. Ellers er debatten om angrepskrig helt fraværende.

Ingen journalister spør, og partiene selv er vel varsomme med å sette krig på agenda, klokelig nok, for her kunne det blitt komplisert.

Spørsmål om hvordan det gikk etter vestlige intervensjoner i Irak, i Afghanistan, i Mali eller i Libya, har ingen enkle svar. Var det en suksess? Verdt penger og menneskeliv? Hva med droneangrepene i Pakistan, Jemen og Somalia? Fungerer det etter intensjoner? Vil vi støtte dem?

Disse landene som har vært utsatt for vestlige militære angrep, er det land hvor det i dag er fred, demokrati, menneskerettigheter og frihet for kvinner? Har denne type krig de siste årene beviselig reddet menneskeliv og innført styreformer som i dag opptrer rettferdig og etter internasjonale avtaler? Skapte krig fred?

Gjør all kriging de siste årene oss sikre på at vi, vestlige makter, bør bedrive mer av det samme i Syria?

Kanskje debatten om krig blir borte fordi vi ikke kaller det krig. Vi liker oss bedre når vi samles i sentrum og bruker begreper som «krigsliknende operasjoner» eller «humanitær krigføring», for det høres så mye mer rasjonelt og fornuftig ut.

I tillegg blir meninger om krig på denne måten lullet inn i et byråkratisk språk kamuflert som et vanskelig fagfelt best egnet for UD-ekspertisen, unntatt vanlige folk å mene noe om. Da blir det heller ikke enkelt å samles rundt en bred fredsbevegelse for oss som skulle ønske seg noe slik. For hvordan rope om fred når ingen har sagt krig?

En fredsbevegelse kunne krevd at man tenker på andre type bidrag enn de som er militære. For eksempel kunne Norge brukt av oljepenger for å sikre at nødhjelpsorganisasjoner og de som jobber mot flyktninger fra Syria har alt de trenger og mer til. Vi leser daglig at de ikke har nok midler til rådighet.

Og hva med støtte til Syrias naboland, som ikke kan tillate seg å snakke om «bærekraftig innvandring» men tar imot tusenvis av folk på flukt? Vi kunne sende psykologer, leger og medisinsk personell som kunne bidra med støtte til traumatiserte og sårede folk på flukt.

Hvorfor sender vi ikke et internasjonalt skip med medisinsk hjelp til Middelhavet? Hvorfor oppretter ikke Norge en luftbro som henter flyktninger hit, slik vi gjorde da krigen i Bosnia raste?

Er Saudi-Arabia under nok press til å stanse våpensalg, og hva med Tyrkias rolle i dette spillet, sammen med Russland og Iran. Er virkelig alt forsøkt nå på politisk plan? Det er jo slike ting man gjerne vil vite. Men da må man jo faktisk diskutere krig i første omgang.

Har vi ingen ideer til hvordan en slike konflikt kan løses med andre midler enn bomber, burde Norge umiddelbart bevilge mer penger til forskning på dette, og på å bygge opp ekspertise som kan bidra til å løse konflikter uten våpen.

Vet vi for eksempel nok om hva det betyr for verdensfreden at nasjoner går sammen i allianser utenfor offisielle avtaleverk og invaderer et tredje land?

Bivirkningene av bombing kan bli større enn effektene. Angrep fra Vesten kan bidra til økning i vold, eller at Syria hevner seg med angrep på naboer, og drar nye land dypt inn i konflikten.

Hvordan vestlig krigføring i Syria skal være et positivt bidrag til syriske folk eller til verdensfreden for øvrig, er spørsmål jeg har som jeg ikke hører noen svare skikkelig på.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 31. august