mandag 5. november 2012

Barnehagebrikken


Den ene biten i puslespillet passer ikke helt. Den er for stor. 

I Norge får jenter og damer i dag sterke signaler fra politisk hold om at vi kan få til det meste, bare vi vil nok. Vi blir fortalt at vi kan ha karriere og barn samtidig, vi er så å si likestilte med menn på de fleste av livets områder. Vi har mange valg.
En av grunnene til at vi kan alt dette her, er at vi endelig har tilgang til nokså rimelige barnehager, der barna har rett til å være hele dagen fra de er omtrent et år gamle. Etter året hjemme får vi heller ikke økonomisk støtte, og for de fleste foreldre betyr dette at man må tilbake i jobb, uavhengig av om man nå vurderer barnehagen som det beste for sitt barn eller ikke. Vi har kanskje ikke så mange valg likevel.
Vi har blitt helt avhengige av barnehagene alle sammen, for å få hverdagene til å gå i hop. Stadig flere barn går i norsk barnehage, de er yngre når de begynner og trenden er lengre dager. Noen foreldre trenger i tillegg mer: kveldsåpne barnehager, eller nattåpne tilbud.  Voksne friske folk har ikke bare en rett til å jobbe, men en plikt, så når arbeidslinja kaller er det bare å løpe slik at man velferdsgoder får. Da må barna være fulle dager i barnehagene. Sånn har vi ordnet oss. For mange fungerer selvsagt ordningen også optimalt. Men for dem som sliter med barn som ikke trives, med barnehager som ikke fungerer, eller med en uro over savn eller at man er for lite sammen, er denne pakkeløsningen fra statens side en gave man sier takk til med en klump i magen.
Hvordan vi diskuterer barnehager, og hva vi diskuterer når vi diskuterer dem, forteller oss en hel masse om verdier og selvfølgeligheter i vårt samfunn i dag. Vi er heldigvis opptatt av at barnehagene skal være gode, og vi diskuterer bedringer som har kommet bakpå mens utbyggingen gikk raskt. Men gikk den kanskje så raskt at vi aldri spurte oss hva slags samfunn barnehagene samtidig gir oss? Slike spørsmål som: Er barnehage for alle et tegn på at vi får et mer barnevennlig samfunn, eller et mer barneuvennlig samfunn? Utvider – eller begrenser den våre valg? Sannsynligvis litt av alt, hvis vi ser nøye etter.
            Da barnehageutbyggingen satte fart ønsket man å demme opp for et etterlengtet behov, men kanskje skapte man samtidig et behov, og en norm der det ble forventet fra alle kanter at ettåringer skulle inn i heltidsbarnehager. Vi påvirkes alle sammen av det alle andre gjør, og barnehager for alle har blitt en selvfølge. Når også vi i Norge samtidig har gått fra welfare til workfare, så er det svært begrenset hva slags private valg vi kan ta for å unngå å følge strømmen. Vet ikke helt jeg. Var det valg vi hadde?
Det mest provoserende med barnehagedebatter er derfor at vi tror alt blir greit bare bemanningen økes, barna kartlegges og maten er varm. Kvalitet i barnehagen, ikke kvalitet i hverdagen. For meg henger disse to uløselig sammen. For å si det enkelt: Det hjelper ikke meg om barnehagen er tipptopp hvis jeg må vekke en grinete smårolling som ikke er utsovet for å rekke dit før jobb. De altfor korte ettermiddagene hjemme, der det skal handles, lages mat, gjøres lekser, på veldig få timer. Barnehagen er kanskje bare en liten puslespillbrikke i vårt samfunn, men den forteller oss likevel mye om resten av bildet: hvilke rammer vi har, hvilke valg vi har, hvilke verdier vi har, hva slags mennesketyper vi dyrker frem. Barnehager og tankene vi har rundt dem reflekterer hvordan vårt samfunn vurderer barndommen, og de forteller oss også hvor høyt vi akter yrkes- og karrierelivet i vår kultur. De forteller oss også hvor høyt vi setter selvstendighet, sosial kompetanse og utadvendthet, hos både voksne og barn.
Barnehagen er politikk, og i den politikken ligger elementer som påvirker andre områder i samfunnet. For eksempel, hva slags familiemodell får vi, når vi har full barnehagedekning? Hva slags morsrolle gir barnehagen oss, og hva slags farsrolle? Hva slags arbeidsliv får vi med full barnehagedekning? Hva betyr barnehagens åpningstid for hvor mye vi kan jobbe, for hva arbeidsgiver kan kreve og hva arbeidere kan tilby? Hva betyr barnehagen for oppdragelsen vi gir våre barn, hvilke verdier skal barnehagen gi dem? Og 8-9 timer hver dag i parallelle liv med barna våre, synes vi det er helt greit?
            Når vi legger puslespillet som utgjør dagen vår oppdager vi kanskje et en av brikkene er unormalt stor og tar masse plass i forhold til de andre. Dette er barnehagebrikken, og jeg skulle ønske vi kunne lage et nytt bilde der brikkene var omtrent like store.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Signertspalte lørdag 3. november

7 kommentarer:

  1. Man kan jo ta kontantstøtte, om man ønsker. Samtidig synes jeg vi er priviligerte i forhold til mange andre lang. I eksempelvis Portugal og USA får man tre måneder med barnet sitt før forelderpermisjonen er over. At vi har tilgang til nærmest et år her i Norge er et velstandsgode. Når fattigere land har foreldre som er hjemme med sine barn er det fordi de ikke tar opp lån på hus, bil, og alt det vi anser som viktig i vårt velferdssamfunn. Det er derfor våre barn er i barnehage. Selv har jeg aldri vært i tvil om at min sønn trives i sin barnehage, og siden han våkner halv syv om morgenen har jeg aldri trengt å vekke ham for å dra ham dit. Men: jeg er glad han går i en liten familiebarnehage. For å sette en liten gutt inn i en stor, bråkete (men pen, ny og fullbemannet) base-barnehage gjør meg redd.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, vi har mye lengre foreldrepermisjon enn mange andre land. Men samtidig er det viktig å huske på at i disse landa er det fortsatt mulig for en vanlig familie å leve greit på én inntekt, sånn at dette er en løsning man faktisk kan velge om man skulle ønske det. I Norge er ikke lenger økonomien ordna etter prinsippet om én forsørger per familie som Linn så godt forklarer (se for eksempel på den vanvittige økninga i boligpriser de siste tiåra), og mange vil da reelt sett ikke ha dette valget her til lands. Og jo, i andre sammenliknbare land tar vanlige folk også opp lån til både bil og bolig.
      KristinB

      Slett
  2. Kontantstøtten er fint for mange, men det er tross alt ikke så mange kroner det er snakk om og mange har ikke råd til den. Barn er ulike, men mange barnehager er like. Vi har hatt store bråkete barnehager hele veien, og har ikke kunnet velge andre heller. Selv om mange har barn som elsker sin flotte barnehage, er det viktig å skjønne at livet fortone seg annerledes for dem som forlater en gråtende unge eller ikke helt stoler på at barnehagen fungerer optimalt. Men uansett mener jeg at 8-9 timer hver dag i barnehage, er altfor mye for svært mange barn.

    SvarSlett
  3. Jeg synes du trekker fram viktige spørsmål, og jeg er enig i at 8-9 timer i barnehage pr dag kan være for lenge for mange små barn. Men du underslår et vesentlig poeng når du sier at "mange ikke har råd" til å jobbe mindre eller "ta kontantstøtte". Hva slags økonomisk tvangssituasjon er det man da har rota seg oppi? Jeg tror virkelig ikke noe på at det store flertallet av småbarnsforeldre ikke har råd, hvis de ville og tok ansvaret for sine egne valg. De aller fleste kan fint klare å redusere forbruket sitt noen år mens barna er små. Hvis de altså vil og ikke absolutt "må ha" alt mulig nytt og dyrt hele tida. Man må bare prioritere. Det betyr at det er noe man velger bort, til fordel for noe annet. Problemet ligger i at altfor mange er så bortskjemte at de synes de skal ha alt på en gang, helst uten at det skal koste noe. Men det er altså mulig å velge, selv om man da kanskje ikke får alt på øverste hylle.

    SvarSlett
  4. Hei, her er jeg nok litt uenig med deg. Eller - du har rett i at det helt sikkert finnes et segment som kunne redusert forbruk og jobbet deltid, for eksempel. Men jeg mener oppriktig at dette ikke gjelder så mange. Det gjaldt for eksempel ikke oss, og vi har levd helt enkelt helt uten luksus, dyre ferier eller noe. Vi har aldri hatt "alt", har aldri valgt på øverste hylle. Det har da heller ikke folk i nabolaget, vanlige folk som bor i en treroms med et par unger og kanskje en bil og som besøker familie i sommerferien.
    Men to studielån, boliglån og vanlige utgifter er noe de færreste behersker med en inntekt i dag. Det er offisiell politikk at to-innteksfamilien er et ideal, og disse setter forbrukerstandarden. Vi har ikke lenger en tanke om familielønn som skal forsørge alle.
    Det er også to andre vesentlige ting her:
    1. Vi har en arbeidslinje. Er du ikke på den, får du ikke; sykepenger, sykepenger for barn, dagpenger, foreldrepermisjonspenger barnet etc. Dette er et dramatisk og dristig valg å ta for en familie: Å leve uten velferdsnettet. Private forsikringer er rådyre.
    2. Svært mange jobber i midlertidige engasjementer i dag. I mange yrker er det ikke lett eller vanlig med fast jobb. Da er det ikke lett å be om deltid, eller forlenget permisjon. Man jobber heller litt ekstra med håp om ansettelse.

    Derfor mener jeg systemet må endres: kortere normalarbeidsdag for eksempel, fremfor å overlate valget til dem som har råd til det.

    Tusen takk for kommentar!

    SvarSlett
  5. Hvorfor har jeg ikke funnet denne bloggen før nå? Roper høyt Hurra! Utrolig viktige spørsmål og dilemmaer du tar opp!!

    SvarSlett
  6. Kjempebra innlegg! Det er så bra at noen TØR sette ord på dette som mange kvinner føler. Leste også ditt innlegg i Aftenposten i dag, på kvinnedagen. Jeg kjenner meg 100 % igjen i din beskrivelse av "barnehagetraumet". Barna er nå 4 og 6 men jeg får en stor, vondt klump i magen når jeg tenker på de første årene deres i barnehage. De var heller ikke barnhagetypen. Med andremann var jeg heldigvis hjemme til hun var 1, 5 år men førstemann var i barnehage fra ett år (en helt elendig barnehage også, det hjalp heller ikke). Jeg har enormt dårlig samvittighet for det, og det kommer til å følge meg i graven.

    Håper flere kvinner tør "komme ut av skapet" og fortelle om sine erfaringer rundt dette, som jeg vil påstå er - eller har vært- tabulagte tema. Trodde faktisk jeg var alene om "barnehagetraumet" mitt.

    SvarSlett