Urettferdig likestilt

Det er ikke gull i alle likestillingsforslag som glimrer

Venstres Sveinung Rotevatn synes regjeringens likestillingsmelding er så dårlig at han bidrar med seks hjelpetiltak. Noen av dem er veldig gode, og alle monner drar når det gjelder denne meldingen. Men et par av Rotevatns forslag bør i alle fall venstresiden begrense sin begeistring for. Den ene er dette med tvungen todeling av foreldrepermisjon.

Tankesmien Agenda er i Dagsavisen begeistret enige med Rotevatn. Leder Marte Gerhardsen sier: «Men permisjon er noe vi som samfunn har blitt enig om å finansiere fordi det er bra for barna å være hjemme med foreldrene det første året (...)»

Men dette er ikke helt korrekt. Permisjon handler ikke bare om foreldres likestilling, og at dette er bra for barn, det handler også om noe tredje vi i vår tid snakker altfor lite om; kvinners mulighet til å restituere seg etter en fødsel. Det er som om mange ikke vil ta det inne over seg, på tross av det åpenbare: Det er faktisk kvinnen som bærer frem og føder barn. Menn og kvinner har mest felles her i livet: men ikke her. Her er vi ulike og må ha ulike rettigheter. Utenpå disse rettighetene bør vi kunne velge som vi vil. De parene som synes likedeling er topp, må selvsagt velge det. Det kan de i dag.

Samtidig med Rotevatns forslag hevder lege Gro Nylander og jurist Helga Aune at Norge bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor. På NRK Ytring skrev de nylig at barselperioden i dag er uteglemt fra norske regler om permisjon. Det sier en del om hva vi ikke lenger er bevisste på i det hele tatt.

Fremdeles later vi som om kampen om å få til likestilling på hjemmebane står og faller på det drøye året man er hjemme med barnet. Det er jo ikke så rart, her må det bare flisespikkeri til (tvungen tredeling, tvungen todeling, et par uker fra eller to til) før det høres ut som om man driver heftig og modig politikk.

Men skikkelig dristige forslag for å få til både likestilling, barnas beste og muligheten til å kombinere arbeid og familieliv, de krever mye større endringer på samfunnsplan. Slike ting som trygge faste jobber, slik at foreldre tør ta ut sine formelle rettigheter og ikke bøyer av under uformelle krav. Likestilling krever at vi snakker om husarbeid og ikke undervurderer ulønnet omsorg. Og selvsagt sekstimersdagen, slik at likestilling dette kan pågå i alle år, også etter babytiden.

Tanken om todeling av foreldrepermisjon er dessverre også en refleksjon av de strenge kravene til kvinnekroppen som vi ser nær karikert hos bloggere, i kjendisblader og ikke så sjelden i venninnekretsen. Den nybakte mor som nærmest spretter opp av sykesengen dagen derpå, og så snart som mulig smetter inn i trange bukser som resultat av treningen hun ikke kunne komme raskt nok i gang med. Denne stramme, harde kvinnetypen som verken blør, lekker, er tung, sliten, har vondt eller griner fordi hormonene ikke har sluttet å rase ukontrollert rundt i kroppen. Hun som har fra dag en i svangerskapet at «Graviditet er ingen sykdom!».

Men svangerskap, fødsel og barsel er ikke bare et privilegium, men også en belastning. Dette er underkommunisert de senere tiårene, skriver Nylander og Aune, og det er det.

Hvorfor, i feminismens navn, ta vekk et gode kvinner har kjempet for; muligheten til å være hjemme nesten et år med babyen sin, og muligheten til å amme hele perioden. Hvorfor ikke heller tenke helt nye ting? Som å utvide permisjonen til far utover dagens ordning, ved for eksempel å gi far 100 dager bare han kan ta ut for samvær med barna, når han vil, etter at mor er ferdig og før barnet fyller fem. Noe slikt.

Barselpermisjonen må igjen skrives inn i det rettslige landskapet, skriver Nylander og Aune, og man kan legge til; også i det politiske og kulturelle.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 21.10

Grenseløs optimisme

Hvorfor er det utenkelig å leve i en verden uten grenser?

Det høres ellevilt ut, og er både politisk korrekt og ukorrekt på en gang, men altså: Hva med en grenseløs verden, dere? La folk vandre som de alltid har gjort. Anse fremmede som en ressurs. Mitt land er ditt land og så videre.

Hvis vi på alvor mener at alle mennesker er like mye verdt, er det kanskje på tide å faktisk praktisere det?

En grenseløs verden er helt på kollisjonskurs med innvandringspolitisk konsensus, der alle mer eller mindre synes «streng» er en bra idé, uenigheten går mest på hvem og hvor mange som skal ut, og hvem og hvor mange som skal inn, over nasjonens godt voktede grenser.

Men i møte med en global virkelighet i fullt kaos når det gjelder folk på flukt, kan nye tanker, om ikke annet, inspirere til alternativer og radikale systemendringer på denne eller andre måter. For sånn som ting pågår i verden i dag er ikke til å holde ut.

Millioner av skjebner. Bare i de siste dagene har vi sett absurde bilder av utslitte barn som bæres i land forbi turister som soler seg på greske strender. 2500 flyktninger ble stengt inne på en gloheit fotballstadion på Kos, uten mat, drikke eller skygge. Gravide, barn og gamle besvimte mens politiet sto og så på. Hellas klarer opplagt ikke å ta imot de enorme flyktningstrømmene, det er lett å skjønne. Det som er vanskelig å skjønne er hvorfor resten av Europa ikke hjelper.

Og her: En avvist asylsøker har gått amok på IKEA i Sverige og drepte to, mens unge enslige asylsøkere har gjort opprør på et mottak i Norge. I en desperasjon og i en håpløshet vi alle kan skjønne, bare vi gidder å prøve. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant asylsøkere i Europa. Norge splitter familier og sender ut unger som er født her. Barn og barnebarn av en asylsøker som oppga feil informasjon ved ankomst for et tiår eller to siden kan deporteres. Regelverket er absurd.

Det er desperate tider, men i stedet for å møte dette med desperate tiltak som kan hjelpe de hjelpeløse, bruker EU i stedet nesten 1000 millioner kroner i året på grensekontroll som skal stenge folk ute. Tenk om Europa i stedet kunne bruke slike summer på å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Tenk om vi tenker helt feil om folk som vandrer? Tenk om innvandrere primært er ressurser, fremfor en byrde? I dagens klima er slike tanker som en sang om bakvendtland. Men i prosjektet Open Borders: The Case argumenterer en rekke økonomer sterkt for at det er dette som faktisk er realiteten. Sjekk nettsiden, for enig eller ikke, den gjør i alle fall sinnet lysere og utfordrer noen vedtatte sannheter vi alle bærer rundt innvandring som skummelt.

Bakgrunnen for å tenke grenseløst, argumenterer Open Borders, er at ideen om at å nekte folk å reise hvor de vil bryter med en grunnleggende menneskerett, selvbestemmelse. Med andre ord, å ikke la folk bli ofre for en «geografisk rulett», men i stedet bli aktører i eget liv. At det å redde folk på flukt fra krig eller sult ikke handler om sted, men om mennesker. Da er det vel det samme hvor vi hjelper dem, bare vi gjør det?

Folk er i bevegelse verden over, men systemet er det motsatte: Frosset fast. Det går jo ikke lenger.

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satte slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett ville utgjøre. Men usikkerhet rundt hva som vil skje med store endringer må ikke hindre oss i å gjøre det som er riktig. Kanskje det riktige er å si velkommen inn, overalt, til alle?

Jeg tenker rett som det er at skremmebildet som skapes rundt farene ved innvandring er mye skumlere enn hva ideen om åpne grenser kan være. 

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 15.august 2015.

Dansk oversettelse! "Er jeg fri nå?" har blitt" Er jeg fri nu?"

I mars 2015 kom "Er jeg fri nå" ut i Danmark og heter "Er jeg fri nu". 

Klikk på bildet dersom du ønsker å kjøpe den på dansk!

Kontakt meg på linnsta@gmail.com dersom du har spørsmål rundt oversettelsen.

I forbindelse med bokutigvelsen har det vært en del pressedekning i Danmark. Her er et utvalg:

En kronikk om sekstimersdagen i Dagbladet Information.

Et intervju i kvindo.dk

Anmeldt av Socialistisk Information.

Hele forordet ligget på Modkraft.dk

En anmeldelse i Jyllands-posten.

Intervjuet i Solidaritet, side 40.

Listen oppdateres etterhvert som det kommer mer!

Norges bidrag i Middelhavet er primært å være grensevakter

Norge har sagt ja til å delta i Triton-operasjonen utenfor kysten av Italia fra august. Det høres kanskje bra ut, men Triton er primært et grensepoliti og ikke en redningsaksjon. 

Triton, som er underlagt EUs grensepoliti Frontex, er arvtageren etter den italienske redningsoperasjonen Mare Nostrum ("vårt hav") som ble avsluttet i oktober i fjor. 

Mare Nostrum var en redningsaksjon som reddet over 170 000 mennesker i internasjonalt farvann. Militærbåtene som ble brukt for å redde skjøbrudne folk langt til sjøs, står per i dag i dokk på Malta og Sicilia. Trition derimot, holder seg bare nær den italienske kysten. T

riton, med sine 65 ansatte, har en tredjedel av budsjettet til Mare Nostrum, som Italia ikke hadde råd til å drive alene lenger, og derfor la ned da støtten fra Europa uteble. 

Triton er derfor et slags budsjettkutt, som regjeringen aksepterer, mens den later som Mare Nostrum aldri fantes, og heller ikke støttet da den fantes. 

Det er ingen heltehistorie fra de blå i denne deltagelsen det skrytes av nå.

Sorteringssamfunnet

En unge hit og en unge dit

Avtalen rundt asylbarna er en moderne menneskehandelsavtale. Alle de familiene det gjelder, både de vi kjenner ved fornavn fra mediene, og alle de usynlige i bakgrunnen, har et eneste ønske: Å få leve og bo i Norge. Å få komme vekk fra krig og uro. Så er opp til myndighetene her om de er oss verdige. Om de har lidd tilstrekkelig for at vi kan innvilge dem opphold. Om krigen i akkurat deres land er brutal nok. Om en ansatt i UNE vurderer at det finnes nok menneskelige hensyn til å la en familie bli, eller om man tenker at det er like greit å sende politiet etter dem midt på natten

Det markedsmektige systemet vi alle lever innunder sliter med et vedvarende paradoks: Når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som overhodet mulig. Forkjempere for nye handelsavtaler som TTIP og TISA for eksempel, skulle nok mer enn gjerne levd i en grenseløs verden, så lenge det gjelder muligheter til å tjene penger andre steder enn hjemme. Også vi som bor i rike land og/eller jobber på tvers av landegrenser får dokumenter som gjør det enkelt for oss å krysse dem uten hindringer eller vanskelige spørsmål. Men når det gjelder fattige mennesker på vandring, er det helt andre spilleregler som gjelder. For her skal grenser plutselig bygges opp, og de som bor innenfor skal beskyttes, mot andre mennesker. Dette betyr at internasjonal grensepolitikk er uhyre komplisert i det den både skal åpne mer, men lukke mer, samtidig. Ikke rart byråkratiet vokser. Det finnes andre paradokser i vår tid også: Når det gjelder å drive entreprenørskap eller gå på ski over Sydpolen oppfordres vi til risiko og vi applauderes for det. Men i møte med et menneske som har tatt livets største sjanser og forlatt alt for å starte på bar bakke, gjelder det motsatte: Vi setter slett ikke pris på risikoen vedkommende tok ved å utsette seg for usikkerheten forbundet med å være på flukt. Vi ser i stedet noen som utgjør en risiko, for vår velferd og komfort.

Vi som jobber i mediene bør kanskje revurdere hvordan vi skriver om asylsøkere og flyktninger. Beskrivelser av dem som stakkarslige, som noen som bare trenger hjelp, bidrar til et uriktig bilde av en sammensatt gruppe, der noen selvsagt er uhyre ressurssterke. Når vi begynner å se på immigranten med nye øyne, da får vi samtidig et nytt blikk på grensepolitikken vår. For hvor mye tåler samvittigheten vår egentlig, både når det gjelder døden i Middelhavet og den mer saktegående varianten på asylmottakene der livet gjør en bråstopp for dem som bor der?

Vi hadde aldri klart å sortere folk på denne måten vi driver med i dag, om vi så asylsøkerne som ansikter til forveksling lik våre egne, fremfor tall i en politisk handelsavtale. Det er aldri noen asylsøker med i Debatten på NRK, eller i Dagsnytt 18 når vi snakker om dem, men det burde det være. Det asylsøkere i Norge og Europa trenger i dag er en forening som kan slåss for deres kollektive rettigheter i et stadig mer intrikat byråkrati som handler om dem.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FN og i menneskerettskonvensjon. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken, og en rekke institusjoner, lovverk og forskrifter er laget for å forvalte dette. 

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få ned antallet som kommer hit og få deportert flest mulig. Dessverre er grunntonen i den nye handelsavtalen rundt asylbarna en gjenklang av dette refrenget.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 11.4.15

Djevelen i små ting

Når det store blå prosjektet begynner å lukte svidd

Jeg hørte nylig en svensk radiodokumentar om sosiale bevegelser på 70-tallet. Alle disse som på ulike måter slåss for sosial rettferdighet i inn- og utland, for fred eller kvinners rettigheter. En av kvinnene som ble intervjuet oppsummerte disse kampene slik: - Vi hadde jo en slik veldig sterk sosial samvittighet.

Så la hun på en liten latter.

For sånt skal man le av i dag for ikke å bli latterliggjort selv. Sosial samvittighet passer dårlig inn i dagens blåblå epoke der vi er nødt til å legge alle sånne kjedelige politisk korrekte tanker til side for å passe inn. Vi skal helst ikke ha dårlig samvittighet for noe eller noen utover oss selv. Det eneste vi skal ha dårlig samvittighet for er å ikke gjøre en stor nok innsats for å delta fullt i lønnsarbeidet. Her kan vi faktisk ikke ha nok dårlig samvittighet. Den skal endog være en slags drivkraft, ja nesten en motivasjon. Akkurat slik den var for aktivistene på 70-tallet altså, utenom den ørlille forskjellen at den da var drevet av omsorgen for andre folk og ikke av hensynet til behovet for arbeidskraft eller andres profitt.

Det ene forslaget etter det andre som har strømmet ut fra de blåblå regjeringslokalene ber oss innstendig om å bry oss minst mulig om andre enn oss selv. Å akseptere asylpolitikken for eksempel, som betyr en umenneskelig lidelse for flere av de utsendte barna, fordrer samtidig at vi ikke skal bry oss om dem. Hvis vi gjør det, blir det nesten ikke til å leve med å vite at det sitter en seksåring kald og redd i Kabul med skolesekken pakket og klar fordi han tror skal han tilbake til klassen i Norge snart. Eller at småunger født i dette landet livredde vekkes midt på natten av norsk politi, der påfølgende tvangsutsendelse blir til returtall og skryt i en pressemelding.

Den sosiale samvittigheten vi kunne hatt for behandlingen av romfolk i Europa, blir også kraftig utfordret med et nytt høringsutkast som beskriver disse fattige menneskene mest av alt som en tiggermafia vi skal straffes for å hjelpe. Og vanlige arbeidsfolk skal helst ikke ha samvittighet for kolleger og deres rettigheter og velbefinnende, men i stedet jobbe samvittighetsfullt overfor sjefen i den midlertidige jobben de kanskje har et håp om å få beholde. For å frata oss fra denne plagsomme sosiale samvittigheten overfor folk som faktisk er ofre og trenger solidaritet, bes vi vennligst akseptere nyliberal lureretorikk som «offerrolle». Da flytter vi elegant ansvaret for miseren fra samfunnet til individet, og kamuflert som «frihet» og «rettferdighet» blir det vanskelig å være kritisk. Men djevelen er som alltid i detaljene, og etter halvannet års innsats i regjeringen ser vi et klart mønster når alt det lille til sammen blir et stort prosjekt.

For noe er bra. Som at våre blå ledere har bevisstgjort oss på ideologiske skillelinjer i politikken. Som at vi atter skjønner at ulike partier forvarer ulike grupper i samfunnet. Sånne selvsagte ting vi mer eller mindre hadde glemt på vår fredelige ferd gjennom en epoke der alle var sosialdemokrater, i alle fall utenpå, og stort sett bare var smått uenige om møbleringen i Det Norske Hus. Men nå er det noen som plutselig har bestemt seg for at hele huset skal brennes ned. Det store blå prosjektet begynner plutselig å lukte svidd på lang avstand. Bare se på den utenlandske mediedekningen av forslaget til tiggerforbud og kjenn på rødmen.

Men noe annet er bra også. Motstanden mot dette blå prosjektet begynner å bli massiv og kommer sprekt fra mange ulike miljøer. Det er faktisk en mulighet her for at den sosiale samvittigheten vår ikke er helt dau likevel, og at folk flest kjenner igjen urettferdighet og forfordeling når de ser den selv. Regjeringen kan ikke lenger gjemme seg bak lettvint retorikk eller påstander om misforståelser. Vi ser hva vi ser, og lukten av brann er kanskje den under føttene til de blå?

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 7.2.15

Ikke ødelegg bygda vår

Ellevill boligbygging i by-bygdene

Dette kommer muligens som en overraskelse på folk som bor i bygdenorge, men vi som bor i by bor også i bygd. Akkurat som på små steder handler hverdagene våre på store steder om det som er smått. Livet sirkulerer rundt nærskolen, nærbutikken, nærbarnehagen, borettslaget, den lokale bussholdeplassen som tar oss til jobb, lekeplassen og baker’n på hjørnet. Vi hilser til venstre og høyre bare vi skal ut med søpla, og ungene kjenner alltid de andre ungene over is-disken. I juletiden står vi rørt over eget samhold rundt et lokalt juletre på en lokal bakketopp og synger falskt. Den andre siden av byen er en helt annen verden i det lille hverdagslivet. 

Derfor blir vi like skuffet hver gang (og det er dessverre ofte) sentrale bypolitikere ikke tar inn over seg denne selvfølgeligheten, men drar skolegrenser på kryss og tvers der det passer med tall og ikke menneskeliv for eksempel. Eller tillater utbyggere å bygge så tett og så høyt at nærmiljøer står i fare for å smuldre opp når folk ikke orker bo sånn lenger enn midlertidig. Dessuten hører skolegrenser og utbygging sammen. For mens boliger bygges like raskt som et middels bra legohus, er etterslepet på skoler og annen kommunal infrastruktur smertefullt tilstede. Mens bygdefolk fortviler over nedlagte bygdeskoler, fortviler vi over at det ikke er plass til alle ungene som hører til på nærskolen, på nærskolen. Derimot må de rett som det er traske avgårde til en fjernskole, utenfor det omtalte og kjære bygdesamfunnet sitt. 

Redselen for å miste det som er trygt i en ellers utrygg verden opprører byfolk og bygdefolk like mye. Og det er det samme som rammer oss, men på motsatt vis: Bygda mister folk og nærmiljøer fordi menneskene flytter ut. Byene mister det samme fordi menneskene i stedet kommer hit i raskt tempo. Vi burde stått mye sterkere sammen hand i hand, by og land, fordi vi kjemper i den samme kampen, men er i ferd med å bli to tapere. Vinnerne er finnerne av tomme byarealer der de kan bygge tette, høye boliger til høyest mulig markedspris. Alt makt ser ut til å være i disses hender, sammen med et blått og altfor markedsivrig byråd som muligens vet hvordan man staver ordet «byplanlegging», men ikke aner hva det betyr.

At folk flytter på seg er en naturlig prosess, og det er like naturlig at vi flytter dit jobbene er. I vår tid er jobber flest i byene. Men folk skal vel også bo og leve når man ikke er på arbeid? Klarer man ikke bygge gode liv i byene, må man tenke annerledes. «Distriktspolitikk» begynner å få en vakker klang for oss byboere, og entusiaster på landet kan ganske enkelt hente solidariske medspillere midt i tykkeste byen: Vi må gjerne spre mer på oss, både jobber, boliger og folk.

Jeg bor i en bygd øst for sentrum i Oslo. Jeg skal ikke kjede den gjengse leser med det som er en million detaljer, men vi bor i et slikt nærmiljø der ellevill boligbygging ikke følges opp med infrastruktur. Derfor er dette «planen» for våre skolebarn de neste år: Først skal de treminste klassetrinn splittes opp og deles på to ulike skoler høsten 2015. Deretter, fra høsten 2016, skal de resterende barna på skole 1 deles opp i tre grupper og sendes av gårde med buss til tre ulike skoler i to år, mens skole 1 pusses opp circa 20 år for sent. En skole som de siste årene har hatt halve elevmassen i brakker, så hintet om overbefolkning har vært der lenge. Hva lærerne mener om arbeidsplassen sin og tilhørende usikkerhet fremover kan man bare forestille seg. Vi får bare håpe de ikke stikker av først som sist.

Elendig byplanlegging tar fra oss den lille bygda vår. Og det er like dramatisk som når samholdet forsvinner fordi folk flytter vekk. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 20.12