Djevelen i små ting

Når det store blå prosjektet begynner å lukte svidd

Jeg hørte nylig en svensk radiodokumentar om sosiale bevegelser på 70-tallet. Alle disse som på ulike måter slåss for sosial rettferdighet i inn- og utland, for fred eller kvinners rettigheter. En av kvinnene som ble intervjuet oppsummerte disse kampene slik: - Vi hadde jo en slik veldig sterk sosial samvittighet.

Så la hun på en liten latter.

For sånt skal man le av i dag for ikke å bli latterliggjort selv. Sosial samvittighet passer dårlig inn i dagens blåblå epoke der vi er nødt til å legge alle sånne kjedelige politisk korrekte tanker til side for å passe inn. Vi skal helst ikke ha dårlig samvittighet for noe eller noen utover oss selv. Det eneste vi skal ha dårlig samvittighet for er å ikke gjøre en stor nok innsats for å delta fullt i lønnsarbeidet. Her kan vi faktisk ikke ha nok dårlig samvittighet. Den skal endog være en slags drivkraft, ja nesten en motivasjon. Akkurat slik den var for aktivistene på 70-tallet altså, utenom den ørlille forskjellen at den da var drevet av omsorgen for andre folk og ikke av hensynet til behovet for arbeidskraft eller andres profitt.

Det ene forslaget etter det andre som har strømmet ut fra de blåblå regjeringslokalene ber oss innstendig om å bry oss minst mulig om andre enn oss selv. Å akseptere asylpolitikken for eksempel, som betyr en umenneskelig lidelse for flere av de utsendte barna, fordrer samtidig at vi ikke skal bry oss om dem. Hvis vi gjør det, blir det nesten ikke til å leve med å vite at det sitter en seksåring kald og redd i Kabul med skolesekken pakket og klar fordi han tror skal han tilbake til klassen i Norge snart. Eller at småunger født i dette landet livredde vekkes midt på natten av norsk politi, der påfølgende tvangsutsendelse blir til returtall og skryt i en pressemelding.

Den sosiale samvittigheten vi kunne hatt for behandlingen av romfolk i Europa, blir også kraftig utfordret med et nytt høringsutkast som beskriver disse fattige menneskene mest av alt som en tiggermafia vi skal straffes for å hjelpe. Og vanlige arbeidsfolk skal helst ikke ha samvittighet for kolleger og deres rettigheter og velbefinnende, men i stedet jobbe samvittighetsfullt overfor sjefen i den midlertidige jobben de kanskje har et håp om å få beholde. For å frata oss fra denne plagsomme sosiale samvittigheten overfor folk som faktisk er ofre og trenger solidaritet, bes vi vennligst akseptere nyliberal lureretorikk som «offerrolle». Da flytter vi elegant ansvaret for miseren fra samfunnet til individet, og kamuflert som «frihet» og «rettferdighet» blir det vanskelig å være kritisk. Men djevelen er som alltid i detaljene, og etter halvannet års innsats i regjeringen ser vi et klart mønster når alt det lille til sammen blir et stort prosjekt.

For noe er bra. Som at våre blå ledere har bevisstgjort oss på ideologiske skillelinjer i politikken. Som at vi atter skjønner at ulike partier forvarer ulike grupper i samfunnet. Sånne selvsagte ting vi mer eller mindre hadde glemt på vår fredelige ferd gjennom en epoke der alle var sosialdemokrater, i alle fall utenpå, og stort sett bare var smått uenige om møbleringen i Det Norske Hus. Men nå er det noen som plutselig har bestemt seg for at hele huset skal brennes ned. Det store blå prosjektet begynner plutselig å lukte svidd på lang avstand. Bare se på den utenlandske mediedekningen av forslaget til tiggerforbud og kjenn på rødmen.

Men noe annet er bra også. Motstanden mot dette blå prosjektet begynner å bli massiv og kommer sprekt fra mange ulike miljøer. Det er faktisk en mulighet her for at den sosiale samvittigheten vår ikke er helt dau likevel, og at folk flest kjenner igjen urettferdighet og forfordeling når de ser den selv. Regjeringen kan ikke lenger gjemme seg bak lettvint retorikk eller påstander om misforståelser. Vi ser hva vi ser, og lukten av brann er kanskje den under føttene til de blå?

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 7.2.15

Ikke ødelegg bygda vår

Ellevill boligbygging i by-bygdene

Dette kommer muligens som en overraskelse på folk som bor i bygdenorge, men vi som bor i by bor også i bygd. Akkurat som på små steder handler hverdagene våre på store steder om det som er smått. Livet sirkulerer rundt nærskolen, nærbutikken, nærbarnehagen, borettslaget, den lokale bussholdeplassen som tar oss til jobb, lekeplassen og baker’n på hjørnet. Vi hilser til venstre og høyre bare vi skal ut med søpla, og ungene kjenner alltid de andre ungene over is-disken. I juletiden står vi rørt over eget samhold rundt et lokalt juletre på en lokal bakketopp og synger falskt. Den andre siden av byen er en helt annen verden i det lille hverdagslivet. 

Derfor blir vi like skuffet hver gang (og det er dessverre ofte) sentrale bypolitikere ikke tar inn over seg denne selvfølgeligheten, men drar skolegrenser på kryss og tvers der det passer med tall og ikke menneskeliv for eksempel. Eller tillater utbyggere å bygge så tett og så høyt at nærmiljøer står i fare for å smuldre opp når folk ikke orker bo sånn lenger enn midlertidig. Dessuten hører skolegrenser og utbygging sammen. For mens boliger bygges like raskt som et middels bra legohus, er etterslepet på skoler og annen kommunal infrastruktur smertefullt tilstede. Mens bygdefolk fortviler over nedlagte bygdeskoler, fortviler vi over at det ikke er plass til alle ungene som hører til på nærskolen, på nærskolen. Derimot må de rett som det er traske avgårde til en fjernskole, utenfor det omtalte og kjære bygdesamfunnet sitt. 

Redselen for å miste det som er trygt i en ellers utrygg verden opprører byfolk og bygdefolk like mye. Og det er det samme som rammer oss, men på motsatt vis: Bygda mister folk og nærmiljøer fordi menneskene flytter ut. Byene mister det samme fordi menneskene i stedet kommer hit i raskt tempo. Vi burde stått mye sterkere sammen hand i hand, by og land, fordi vi kjemper i den samme kampen, men er i ferd med å bli to tapere. Vinnerne er finnerne av tomme byarealer der de kan bygge tette, høye boliger til høyest mulig markedspris. Alt makt ser ut til å være i disses hender, sammen med et blått og altfor markedsivrig byråd som muligens vet hvordan man staver ordet «byplanlegging», men ikke aner hva det betyr.

At folk flytter på seg er en naturlig prosess, og det er like naturlig at vi flytter dit jobbene er. I vår tid er jobber flest i byene. Men folk skal vel også bo og leve når man ikke er på arbeid? Klarer man ikke bygge gode liv i byene, må man tenke annerledes. «Distriktspolitikk» begynner å få en vakker klang for oss byboere, og entusiaster på landet kan ganske enkelt hente solidariske medspillere midt i tykkeste byen: Vi må gjerne spre mer på oss, både jobber, boliger og folk.

Jeg bor i en bygd øst for sentrum i Oslo. Jeg skal ikke kjede den gjengse leser med det som er en million detaljer, men vi bor i et slikt nærmiljø der ellevill boligbygging ikke følges opp med infrastruktur. Derfor er dette «planen» for våre skolebarn de neste år: Først skal de treminste klassetrinn splittes opp og deles på to ulike skoler høsten 2015. Deretter, fra høsten 2016, skal de resterende barna på skole 1 deles opp i tre grupper og sendes av gårde med buss til tre ulike skoler i to år, mens skole 1 pusses opp circa 20 år for sent. En skole som de siste årene har hatt halve elevmassen i brakker, så hintet om overbefolkning har vært der lenge. Hva lærerne mener om arbeidsplassen sin og tilhørende usikkerhet fremover kan man bare forestille seg. Vi får bare håpe de ikke stikker av først som sist.

Elendig byplanlegging tar fra oss den lille bygda vår. Og det er like dramatisk som når samholdet forsvinner fordi folk flytter vekk. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 20.12

Jeg mistenker deg

Nyliberalismen får frem det verste i oss

Opp, alle jordens bundne trelle!

Her er det bare å snarest ta seg sammen. De fleste av oss er nemlig litt late og trenger en saftig refs fra våre edle og hardt arbeidende ministre og næringslivsledere. Og det er nok av latsabber å ta av: For eksempel lærerne, som ikke bare er for lite tilstede på skolen men også slanger seg i solen hele sommeren mens konsulentene bygger landet. Andre som fortjener et dårlig skjult sideblikk av mistanke er alle asylsøkerne som kommer hit uten annet fore enn belaste velferdsstaten med traumer og syke barn. Best ta vare på «våre egne» og sende dem ut. Verden brenner, men å få ryddet opp i alle mennesker uten riktige papirer brenner mer. Andre som har blitt skikkelig filleristet i det siste er dem som har valgt å uføretrygde seg. Som en liten klaps på den slappe hånden kom statsbudsjettet ramlende ned med klar beskjed: Det lønner seg å jobbe! Det var nok overraskende for de fleste uføre. Regjeringen har i tillegg klart det kunststykke å gjøre mistenkeliggjøring til den nye folkesporten! Riksmediene ville være på elitelaget dro i gang nok en festlig debatt om kvinners sykefravær. Og på tross av mange og gode fakta som ble slengt på bordet og ut på twitter, holdt mange trygt fast på mistanken mellom linjene: Kvinnen er latere enn mannen. Hun har et holdningsproblem. Hun må bare ta seg sammen og stå på mer i lønnsarbeidet.

Hvorfor ble det ikke tatt helt ut? Kvinnen er som et ansvarsløst barn!

Litt av en galei vi er på her altså, det er bare å ta til seg regjeringens syn på egne borgere. Og det gjør vi da også til gangs. Og kanskje litt hemmelig er det litt for mange som synes det er greit at asylsøkere renses vekk fra et ordnet samfunn og velferdsgoder vi har fortjent mer. Kanskje føles det litt godt for selvbildet at man selv knapt har hatt en sykedag når man hører om alle som lurer seg til en dag i sofaen og snylter på deg. Har vi ikke egentlig vært for snillistiske og naive på mange fronter? Bra med opprydding og fasthet! Alle kan hvis de vil! Det har vi lært i 30 år, det må være sant!

Nyliberalismen får frem det verste i oss skriver den belgiske psykologiprofessoren Paul Verhaeghe i den nye boken «What About Me? The Struggle for Identity in a Market-Based Society». Et økonomisk system som belønner visse personlighetstrekk forandrer vår etikk og vår personlighet mener han. Verhaeghe mener den nyliberale ideologien dyrker frem usympatiske trekk ved oss som egoisme og egeninteresse, på bekostning av like menneskelige egenskaper som solidaritet og omsorg. Vi er sosiale vesener skriver han, og formes selvsagt av normer og verdier fra verden rundt oss.

De blåblå har om ikke annet endelig åpnet øynene våre og gitt oss konkrete eksempler på hva denne nyliberale politikken betyr for folk flest. Nå som vi tvinges inn i samfunnsdebatter som mest handler om å se stygt på hverandre og be om hardere ståpåvilje-takk, da må vi spørre oss hvor dette kommer fra. Hva slags mennesker blir vi under nyliberalismen? Og ikke minst: Hvilke verdier utfordres i dag? Hvordan vurderer vi fellesskap, omsorg og solidaritet - alle verdier som står i kontrast til effektivitets- og konkurransekrav i nyliberalismen. Nyliberalismen berører oss ikke bare i arbeidslivet, men også på fritiden, i familielivet og i vårt indre liv – i våre tanker og følelser.

Paul Verhaeghe mener 30 år under det nyliberale regimet har formet oss, ikke minst på grunn av et konstant press på folk om å prestere, noe som er i ferd med i slite mange helt ut. Sosialdemokratiet ligger nede for telling, det er nye tider ny, der nye verdier og personlighetstrekk som teller. Hvem tjener på at folk flest skylder på hverandre i stedet for å stå sammen? Vi vet jo svaret på det. Motmakt er påkrevd.

I fellesskap vi vinner nok. 

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 18.10.14

Blåmandag

Sverige tar en stort ansvar for jordens forfulgte, og avlaster blant annet land i sør-Europa på en forbilledlig måte. 
En slik raushet blir møtt med forutsigbar kritikk fra høyresiden som får en opplagt fiende i sin midte å peke på. 
Men 87 prosent stemte ikke Sverigedemokratene og det sannelig noe å ta med seg. 

Om resten av Skandinavia hadde ført en like raus flyktningepolitikk som Sverige, hadde vi sammen skapt en selvfølge rundt dette globale ansvaret som hadde utfordret motstanderne på en autorativ måte. 

Det hadde vært noe det.

Verdien av omsorg

Hva er det som teller når vi teller?

Dette året har testet grensene for økonomifaget i form av boken til Thomas Piketty som argumenterer for at økende ulikheter ikke er bra for noen. Heller ikke for de rike han har fokus på. Men i skyggen av Piketty har det kommet en annen bok om økonomi, som er mye mer radikal i sin kritikk av faget og introduserer nye tall å telle med. For her, argumenteres det, må vi se på hele premisset for økonomifaget, og innse at det verken inkluderer verdien av ulønnet arbeid eller verdien av natur når BNP skal utregnes. Altså er økonomifaget diskriminerende og usynliggjørende, noe som gjør at utregningene ikke blir korrekte når vi skal måle hva som er utgifter og hva som er inntekter i et samfunn. I antologien Counting on Marilyn Waring: New Advances in Feminist Economics, redigert av Margunn Bjørnholt og Ailsa McKay, vil bidragsyterne telle andre ting på andre måter, når levemåtene våre skal vurderes og forstås økonomisk. Av respekt for miljøet, for det ulønnede arbeid og for å løse økonomisk krise.

Dagens økonomiske modeller viser ikke hva det koster å rasere regnskog eller utsette hundretusenvis for krig og elendighet eller forurense elvene våre. De kan faktisk komme til å vise at noen tjener godt på dette, og dermed fremvise vekst (som vi anser positivt). Vi finner heller ikke ut hva det koster å bruke arbeidsdager på å ukonsentrert bekymre seg over om mor har det bra nok på det underbemannede sykehjemmet, eller hva det betyr for andres helse at du aldri har tid til å stikke innom naboen som sliter alene med tre unger. God ulønnet omsorg, på alle mulige felt, lønner seg mener forfatterne, også i kroner og øre, og det må inn i regnestykker. At du tok deg god tid ved kaffemaskinen for å lytte til en kollega som sliter i livet, kan bety alt både for han og alle rundt han. Omsorg betaler seg, men vi lærer å ikke tenke på det slik. Vi lærer i stedet at det er utgifter for samfunnet, at det er en økonomisk belastning å ha høy bemanning, å ikke være effektiv på arbeidsplassen, eller å bruke tid på å hente naboens barn i barnehagen i stedet for å gi det lille ekstra på jobben.

Dette gjenspeiler seg i hvordan vi automatisk ser på forholdet mellom arbeid og fritid, også når SSB regner for oss: Arbeid anses som produktivt, fritid uproduktivt. Som når vi diskuterer deltidsarbeidende kvinner og menn som et problem og som en utgift for samfunnet, uten at vi vet noe om hva de bruker resten av dagen på. Kanskje de er bidragsytere til samfunnsøkonomien, men vi teller dem og innsatsen de gjør – ikke.

I Counting on Marilyn Waring insisteres det på at økonomien må sees i sammenhenger. Som at alle de tingene vi opplever som utgifter for samfunnet, på mange måter er det vi i selvangivelsen kaller «utgifter til inntekts ervervelse». Godt bemannede barnehager med god plass og trygge rammer gir samfunnet glade og harmoniske unger og foreldre som kan være i lønnet arbeid med lett hjerte. Det motsatte skaper bare trøbbel og utgifter på sikt, selv om det kan være vanskelig å måle, der og da; tapt arbeidsinnsats hos den urolige voksne eller senere plager hos barnet.

Det er økonomisk krise i vårt økonomiske system, og det er en økologisk katastrofe i emning. To ting burde være opplagt. Det første er at disse to uløselig henger sammen, og det andre er at vi kan ikke løse disse problemene med det samme systemet som skapte dem. Nettopp derfor må vi utfordres av og ta på alvor forskere som presenterer helt nye tanker omkring et fag som setter uforholdsmessig sterke premisser for politiske valg og føringer. Også i et kvinneperspektiv er dette viktig, fordi det er fremdeles er flest kvinner, på verdensbasis, som står for den ulønnede omsorgen. Og omsorg må vi verdsette, skal vi mennesker klare oss sammen. Verdsette – også i tall – så vi virkelig ser verdien av den.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 13.august

De andres ansvar?

"I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?"

Det er en videosnutt som vandrer rundt i sosiale medier. Her står en mann på gaten med en plakat på ryggen: «Fuck the poor» er det skrevet på den, og mannen deler ut flyere med samme budskap. Reaksjonene kommer selvsagt, i bøtter og spann. De forbipasserende stanser vantro, mange starter hissige debatter med mannen, de er moralsk forargede på fattiges vegne, de er sårede, sinte, opprørte.

Det hele er selvsagt et stunt, for å bevise dette: Mannen tar på seg et nytt skilt: «Help the poor», men så skjer det ingenting. Ingen vil ha flyere, få ser på han i det hele tatt når de går fort forbi, enda færre gir penger.

Hva er det stuntet fortelle oss? Litt av hvert kanskje. Det forteller oss at vi bryr oss om ukjente medmennesker. Vi vil ha oss frabedt at fattige folk omtales så lite respektfullt, vi evner å ta inn oss fornærmelse ment for andre. Kanskje – langt der inne et sted – forstår vi at det kunne vært oss selv, under andre omstendigheter, som blir tråkket på her.

Men det forteller også en mer gjenkjennelig historie, om lettheten i å la være tenke på dette vanskelige, når vi ikke må, og klamre oss til hverdagens små og store krav og overlate solidaritet som koster til de andre. «Uff, det er så trist med den krigen i Syria. Hva er det til middag?» Det er selvsagt helt forståelig. Vi er alle der. Det er måte å overleve på, kanskje i avmakt, fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal hjelpe.

Men tenk om vi hadde kunnet? Tenk om noen hadde spurt oss? Tenk om vi hadde sagt; ja, så klart.

Den siste uke har vært preget av en norsk regjering som balanserer syltynt mellom disse to historiene til mannen med plakatene. Denne uken sa regjeringen sier nei til syke og skadede flyktninger fra Syria, og samtidig har vi flertall for et nasjonalt tiggerforbud. I tillegg fikk vi kastet inn i uka nok en fæl asylsak, der snart 10 år gamle Dorna, født i Norge, skal kastes ut av landet og dermed skilles fra en av foreldrene fordi de må sendes til to ulike land.

Dette er kalde og innadvendte handlinger fra et land som nekter å innse at vi er en del av verden. Og kanskje enda verre; det er feigt, lite handlekraftig og med en bunnløs mistillit til egne folk som kjerne i det hele.

Om ikke vi som nasjon skal klare å bære mer av verdens lidelse, hvem skal da gjøre det? De andre?

Det skrives kronikker opp og ned i dette landet om følelser av meningsløshet og presset på perfeksjon i det private. Om både unge og gamle som leter etter arbeid og fritid som oppleves viktig. Så tar regjeringen fra oss, og seg selv, muligheten til å virkelig kjenne på meningsfullhet og kraften i å leve. I stedet blir Det Norske Hus som et sted der vertsfamilien (regjeringen) setter hushjelpen (fattige naboland) til å gjøre alt arbeidet, men barna (oss folk) ser krisen på TV og aldri lærer å rydde opp. Og dette er jo bare trist for alle parter.

Hadde vi ikke klart et felles løft, igjen, slik vi gjorde for et par generasjoner siden i dette landet? Tenk det da, om politiske ledere hadde sagt: Det brenner i Syria, nå må vi alle brette om ermer i lokalmiljø og åpne både samfunnshus og gymsaler i en kortere eller lengre periode. Det vil koste, men det vil gi enda mer. Vi tror på dere folkens, vi stoler på dere. Vi skal veilede dere.

I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?

For om det virkelig er «Fuck the poor» som er budskapet i mye av dette som nå skjer, så er grunn til opprør. Folk flest er bedre enn dette, folk flest bryr seg, dersom vi får muligheten.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen Fokusspalte torsdag 19. juni

Å skilles fra sin far eller mor. Asylhistorier vi ikke orker se

 Når er det greit å frarøve et barn en familie?

Da jeg for en halv generasjon siden begynte å interessere meg for norsk asylpolitikk var det mange ting som sjokkerte meg. Det er det dessverre ikke lenger, og akkurat den erfaringen deler jeg nok med folk flest. For eksempel husker jeg vantroen som overmannet meg de første gangene jeg møtte historier om familier som hadde blitt splittet av den norske stat. Altså, der mor og far hadde blitt returnert til hvert sitt opprinnelsesland, og en av dem måtte velge å ta barnet med til sitt. 

Da jeg som journalist ville skrive om slike historier i ulike magasiner var det liten begeistring å spore fra redaktører. Ikke fordi ikke historiene var sterke, men fordi vantroen var så stor at det ikke virket troverdig: jeg måtte vel ha misforstått noe, eller saken var nok mer komplisert enn jeg (naiv?) hadde skjønt, dette var nok et ekstremt unntak med helt spesielle sakskomponenter. At vår egen stat med viten og vilje delte familier på flukt i avslaget på opphold, og sendte dem ut av landet med korte setninger om at de anså det tilfredsstillende nok for barnet å holde kontakten med mor/far på epost, og senere Skype, var for ellevilt til at det virket helt troverdig. En annen variant av slike historier er når staten utviser en av foreldrene, mens den andre og barna får opphold. Det er ikke lenger sjokkerende det heller. Derfor lar vi unger i dette landet bli vekket midt på natten av politiet mens mor gis en halvtime på å si farvel og pakke tingene sine. Slik skolejentene Lana og Lanya, begge født Kirkenær, opplevde i fjor da moren Nian Ahmad Mohammad ble tvangssendt til Irak midtpå natten. Alt med loven i hånd og ifølge dagens tolkning av det i tråd med «politiske signaler».

Men tenk om det var oss, tenk om det var vår familie. Eller, det orker vi ikke engang tenke på tror jeg.

Det er jo sånne ting man likevel lurer på etter den tragiske saken på Ellingsrud i helgen, der en far sannsynligvis har drept sitt eget barn. I sakens fremstilling i media kommer det frem at faren skulle returneres til Afghanistan, selv om han altså hadde et barn med opphold i Norge. Det forklarer ikke nødvendigvis noen ting i denne så langt ukjente saken, men om folk er folk kan man forestille seg at en slik fremtidsutsikt kan gjøre noen og enhver ganske fortvilet. Kanskje til og med litt gal. Mannen har samme adresse som barnets mor, og man må ta for gitt han hadde en relasjon til barnet sitt. Uansett hva forhistorien er, var det et barn her, som den norske stat hadde bestemt at ikke skulle ha en pappa i samme land. Det må da være litt ugreit det der, uansett hva som var detaljene i det som har blitt en grenseløs trist sak?

Når stadig flere personer utvises, rammer dette utvilsomt flere barn også, barn som i mellomtiden har blitt norske. For slik er det, skriver Barneombudet i enrapport om barn med utviste foreldre, at en utvisning av en voksen rammer hele familien og barnas hele oppvekst. Straffen den voksne får, får altså like store konsekvenser for de som blir igjen. FNs komité for barns rettigheter, som overvåker statenes gjennomføring av barnekonvensjonen, har flere ganger uttrykt bekymring for om barns rettigheter blir tatt tilstrekkelig hensyn til når en forelder blir utvist fra Norge.

Når norske foreldre med vilje skiller lag har vi regelverk som ivaretar barnets rett til kontakt med begge foreldre. For eksempel kan ikke en forelder flytte ut av landet, og der samarbeid er mulig lager man 50-50-løsninger nettopp fordi kontakt med begge foreldre anses viktig. Hvorfor synes vi det samtidig er greit nok for andres barn å snakke med mamma på Skype? Orker vi å tenke på det?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte tirsdag 27. mai