Å dyrke et vinnerlag

Frykt og forakt for svakhet 

Vi gjør det hele tiden, nesten uten at vi tenker over det. Det bare skjer, i mediene, på skolen, i idrettslaget, på arbeidsplassen. Vi dyrker de sterke, vinnerne i blant oss. Det er for så vidt ikke noe galt i å la seg inspirere og glede over andres suksess, men det er jo ikke alltid sånn det går for seg. I stedet ender vi gjerne opp med å sette suksess opp mot tap, de sterke mot de svake, oss mot dem. Vi tror i vår kultur i dag at det på et individuelt plan bare er opp til oss selv dersom vi vil bli en vinner, og nå ser det sannelig ut som om vi tror det samme om Norge som nasjon. Vi er best fordi vi er et spesielt hardtarbeidende og moralsk folkeferd. Andre detaljer, som fravær av krig, sult, ressurskamp, ytre og indre fiender, lavt folketall og stort land, forsvinner i logikken. Det skremmende er imidlertid når vi både på privaten og nasjonalen begynner å forakte alle som ikke er like fremragende som oss selv. Når vi tror flukt eller fattigdom mest av alt er et livsstilsvalg, der flyktninger selv bør ta ansvar for at de bega seg på flukt, omtrent på samme måte som naboen er ansvarlig for å røyke eller jobbe deltid.

Men i en slik kultur forsvinner det store ”vi” som ønsker å ta ansvar for hverandre. Da handler ansvaret kun om prestasjoner og valg i eget liv. På den måten er vi ikke lenger et inkluderende land, selv om statsministeren sier at vi er det i nyttårstalen sin. Vi har utenforskap i dag også. Flyktninger, asylbarn, syke, uføre, ny-fattige, arbeidsinnvandrere fra Europa. Er det norsk kultur å vise sympati og hjelpe dem, eller har det utviklet seg en ny norsk kultur der vi pirker litt for mye på dem som ikke fikser livet optimalt og antyder at de selv er, vel, ansvarlige?

Individualisme, selvrealisering og ansvaret for egen sosiale og finansielle status kjennetegner vårt samfunn mer enn noe annet. Det er dette som gjennomsyrer dagens norske kultur, dersom vi på død og liv må snakke om denne. En slik kultur lengter etter vinnere, som bevis på at den fungerer. En slik kultur gremmes over alle som faller akterut eller ikke får livet til. De forstyrrer bildet av et vellykket samfunn ved å vise frem sin svakhet. De minner oss hvor kort veien er fra suksess til undergang kan være, og det vil vi helst ikke se. Er det noe som truer det beste i vår nære kulturelle historie i dag, er det nettopp dyrkingen av verdier som kan oppløse fellesskapet og solidariteten mellom folk, denne solidariteten som har lagt grunnlaget for oppslutningen rundt skatter og en sterk velferdsstat, for eksempel.

I stedet for å fokusere på dem som taper, burde vi brukt våre krefter på å forakte fattigdommen og det som gjør utenforskap mulig. Men at dette fokuset glipper for oss, er den nyliberale ideologiens triumf. For dette er jo selve premisset for nyliberalismens tankegods: Du kan hvis du vil nok. De som er rike har fortjent det. De andre har ikke det. Ingen er ofre, men noen inntar frivillig en offerrolle. Denne kan man kjempe seg ut av – selv.

I en slik logikk trenger vi ikke et ansvarlig samfunn, for ansvaret ligger på hver og en. Går det oss godt, har vi oss selv å takke. Og motsatt.

Dette er det aller verste ved artikler som dem fra Jon Hustad eller Christian Tybring-Gjedde: at de faktisk tror på dette: Vi norske er bedre enn andre. Vi har ingenting å lære. Det eneste som er feil ved systemet er at det slipper inn andre til oss. Ikke at systemet i seg selv skaper en verden der fattige tvinges på flukt. Vi ser aldri at disse kunne vært oss. Det er en tragedie for nasjonen at ordet ”snillistisk” noensinne ble lansert, slik at det å være snill på et politisk eller personlig plan i dag anses som noe dumt og naivt og garantert velgeflukt-aktig. Når sympatien for andre forsvinner, slik den faktisk allerede har gjort når det gjelder asylsøkere, papirløse flyktninger eller uføre, da burde vi ikke bare lure på om det beste i vår kultur er truet, vi burde ta et oppgjør med den kulturen vi har.

Det er ikke en og annen innvandrer som utfordrer det beste i norsk kultur, det er globale ideologiske trender vi glatt slipper inn over grensene våre uten et eneste kritisk spørsmål. Og den debatten må vi gjerne ta. 

Denne teksten sto på trykk i Signert-spalten i Klassekampen lørdag 12. januar 

Kvinner velger ikke å jobbe. De må.

Valgfrihetens tid? 
”Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobben” skrev Marie Simonsen i Dagbladet. På tross av kritiske røster fra høyre som beskyldte henne for å nedvurdere det tradisjonelle kvinnearbeidet, står utsagnet statistisk støtt: Simonsen har rett, flere og flere kvinner jobber, og de jobber i stadig høyere stillingsprosent. For Simonsen var cupcaken et symbol på det hjemmeværende livet, og i det hjemmeværende livet er ikke mange kvinner mer. Men så går det, litt skeis lengre ned i kronikken; Det er bare å se på utdanningseksplosjonen blant kvinner, så vet man at kvinner ønsker og vil jobbe. ”Ønsker og vil”.

Det er klart det er sant at mange kvinner ønsker å jobbe, men det er like sant at mange kvinner må jobbe, selv om de i slitenhet og klemme gjerne skulle ønsket en annen hverdag. Virkelige valg er det få kvinner – og menn som har. Med en streng arbeidslinje som gir deg velferdsgoder, toinntektsfamilier som setter forbrukerstandarden, samt yrkeslivets skyhøye status, er det å gå ut i arbeid både økonomisk nødvendig og en normativ handling i vår kultur.

Hvem er det som kan velge fritt på øverste hylle? For det er slik som Simonsen skriver: at de fleste som er hjemmeværende er kvinner med lav utdanning, nedsatt helse, store omsorgsforpliktelser og innvandrerkvinner. Med andre ord, dette er kvinner som jobber nederst på rangstigen om de i det hele tatt får jobb. Valg og valg.

I den andre enden av skalaen finnes det sikkert en bitteliten gruppe av velstående kvinner som har det virkelige valget mellom hjemmeliv og uteliv, men disse utgjør en brøkdel av brøkdelen igjen. Resten av oss følger med røkla og lommeboka og gjør det som kreves. Noen vil, noen må, mange jobber deltid fordi de vil, noen fordi de må, og får med seg litt av begge deler. Ser vi ikke slike ulikheter mellom oss damer er vi klasseblinde, og da ser vi heller ikke at insisteringen på alle valgene vi skal ha kan føles mer som en hån enn en feministisk seier.

Valgfrihet er alltid et stikkord når politikere skal lansere akkurat sin familiepolitikk som den beste, samme hvilket parti det er som snakker. Men på tross av mantraet om valg, valg og atter valg har de færreste av oss disse veldige valgene. Både arbeidslivet, arbeidslinja, realiteter og idealer begrenser oss. Valgfrihet blir derfor en halvtom retorikk som ikke forholder seg til folk flest sin hverdag. Likevel blir vi forført til å tro på den, i så stor grad at vi faktisk tror vi kan velge fritt, alle sammen. Når vi tror vi har valgt fritt, er det selvsagt også vår gevinst eller vårt nederlag om vi ikke fikser valget. Du kunne jo bare valgt noe annet, ikke sant?

Virkelig valgfrihet hadde vært å kunne forholde seg til en velferdsstat uavhengig av arbeidslinjen, der man rett og slett i egenskap av å være borger i landet hadde rett på velferdsgoder. Da kunne man, mann eller kvinne, jobbe redusert en periode og likevel være trygg på at du og dine har velferdsnettet under seg om man faller. Da ville man ikke være så totalt avhengig av en arbeidsgivers velvilje som man er i dag, men være fri til å gå, om man ikke har det bra. Da kunne man ta større sjanser i hverdagen: jobbe deltid, starte en butikk, et firma, blir en gründer, flytte på landet, bo på gård, være hjemme en periode, forsøke seg som kunstner eller ta ansvar for en mor som sliter, en nabo som har det vanskelig. Eller være hjemme en kort periode med det minste barnet.

Virkelig valgfrihet ligger også i kortere normalarbeidsdager eller normalarbeidsuke for alle, der muligheten til å være omsorgsmenneske samtidig som man bidrar i yrkeslivet, blir en enklere øvelse. Virkelig frihet til å jobbe har vi også når barnehagen får skyhøy kvalitet med mange kvalifiserte ansatte, så vi alle gikk til arbeidet med lett hjerte og visste at våre barn var maksimalt godt ivaretatt.

Den hjemmeværende kvinnen er intet mål. Men selv om høyresiden forsvarer henne, skal vi våge å være kritiske til troen på arbeidets frigjørende og salige kraft. For når du går ut av kontoret ditt, der ideer skapes og morsomme kolleger sprer glede og fag, kommer en annen person inn og vasker etter deg, plukker opp cupcakesmulene du la igjen da du kom heseblesende inn, og drømmer kanskje om det vi ikke vil høre: et sted vekk fra arbeidsplassen.

Og er det da slik, at du var smart og valgte en festlig kontorjobb, men hun som vasker etter deg var lite smart som valgte noe annet? Tror ikke det, nei. Valgets kval er for de få. Vi andre gjør det vi må.

 Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen lørdag 8.12.2012           

           

Barn på flukt: La dem bli

I morgen er det 20. november og dagen generalforsamlingen i FN vedtok Erklæringen for barnets rettigheter i 1959, og Barnekonvensjonen i 1989.

Det kan kan ikke være helt tilfeldig at Stortinget behandler meldingen "Barn på flukt" akkurat denne dagen.

Kan vi endelig finne en fremtid til våre lengeværende asylbarn?

Samtidig startet i dag Veronas kamp i Høyesterett, ni-åringen som er født her, ble kastet ut, men vil tilbake. Og der slutter ringen: Verona ber om at norske myndigheter følger Barnekonvensjonen.

Det er vi som gjort henne til et barn på flukt.

Barnehagebrikken

Den ene biten i puslespillet passer ikke helt. Den er for stor. 

I Norge får jenter og damer i dag sterke signaler fra politisk hold om at vi kan få til det meste, bare vi vil nok. Vi blir fortalt at vi kan ha karriere og barn samtidig, vi er så å si likestilte med menn på de fleste av livets områder. Vi har mange valg.

En av grunnene til at vi kan alt dette her, er at vi endelig har tilgang til nokså rimelige barnehager, der barna har rett til å være hele dagen fra de er omtrent et år gamle. Etter året hjemme får vi heller ikke økonomisk støtte, og for de fleste foreldre betyr dette at man må tilbake i jobb, uavhengig av om man nå vurderer barnehagen som det beste for sitt barn eller ikke. Vi har kanskje ikke så mange valg likevel.

Vi har blitt helt avhengige av barnehagene alle sammen, for å få hverdagene til å gå i hop. Stadig flere barn går i norsk barnehage, de er yngre når de begynner og trenden er lengre dager. Noen foreldre trenger i tillegg mer: kveldsåpne barnehager, eller nattåpne tilbud.  Voksne friske folk har ikke bare en rett til å jobbe, men en plikt, så når arbeidslinja kaller er det bare å løpe slik at man velferdsgoder får. Da må barna være fulle dager i barnehagene. Sånn har vi ordnet oss. For mange fungerer selvsagt ordningen også optimalt. Men for dem som sliter med barn som ikke trives, med barnehager som ikke fungerer, eller med en uro over savn eller at man er for lite sammen, er denne pakkeløsningen fra statens side en gave man sier takk til med en klump i magen.

Hvordan vi diskuterer barnehager, og hva vi diskuterer når vi diskuterer dem, forteller oss en hel masse om verdier og selvfølgeligheter i vårt samfunn i dag. Vi er heldigvis opptatt av at barnehagene skal være gode, og vi diskuterer bedringer som har kommet bakpå mens utbyggingen gikk raskt. Men gikk den kanskje så raskt at vi aldri spurte oss hva slags samfunn barnehagene samtidig gir oss? Slike spørsmål som: Er barnehage for alle et tegn på at vi får et mer barnevennlig samfunn, eller et mer barneuvennlig samfunn? Utvider – eller begrenser den våre valg? Sannsynligvis litt av alt, hvis vi ser nøye etter.

            Da barnehageutbyggingen satte fart ønsket man å demme opp for et etterlengtet behov, men kanskje skapte man samtidig et behov, og en norm der det ble forventet fra alle kanter at ettåringer skulle inn i heltidsbarnehager. Vi påvirkes alle sammen av det alle andre gjør, og barnehager for alle har blitt en selvfølge. Når også vi i Norge samtidig har gått fra welfare til workfare, så er det svært begrenset hva slags private valg vi kan ta for å unngå å følge strømmen. Vet ikke helt jeg. Var det valg vi hadde?

Det mest provoserende med barnehagedebatter er derfor at vi tror alt blir greit bare bemanningen økes, barna kartlegges og maten er varm. Kvalitet i barnehagen, ikke kvalitet i hverdagen. For meg henger disse to uløselig sammen. For å si det enkelt: Det hjelper ikke meg om barnehagen er tipptopp hvis jeg må vekke en grinete smårolling som ikke er utsovet for å rekke dit før jobb. De altfor korte ettermiddagene hjemme, der det skal handles, lages mat, gjøres lekser, på veldig få timer. Barnehagen er kanskje bare en liten puslespillbrikke i vårt samfunn, men den forteller oss likevel mye om resten av bildet: hvilke rammer vi har, hvilke valg vi har, hvilke verdier vi har, hva slags mennesketyper vi dyrker frem. Barnehager og tankene vi har rundt dem reflekterer hvordan vårt samfunn vurderer barndommen, og de forteller oss også hvor høyt vi akter yrkes- og karrierelivet i vår kultur. De forteller oss også hvor høyt vi setter selvstendighet, sosial kompetanse og utadvendthet, hos både voksne og barn.

Barnehagen er politikk, og i den politikken ligger elementer som påvirker andre områder i samfunnet. For eksempel, hva slags familiemodell får vi, når vi har full barnehagedekning? Hva slags morsrolle gir barnehagen oss, og hva slags farsrolle? Hva slags arbeidsliv får vi med full barnehagedekning? Hva betyr barnehagens åpningstid for hvor mye vi kan jobbe, for hva arbeidsgiver kan kreve og hva arbeidere kan tilby? Hva betyr barnehagen for oppdragelsen vi gir våre barn, hvilke verdier skal barnehagen gi dem? Og 8-9 timer hver dag i parallelle liv med barna våre, synes vi det er helt greit?

            Når vi legger puslespillet som utgjør dagen vår oppdager vi kanskje et en av brikkene er unormalt stor og tar masse plass i forhold til de andre. Dette er barnehagebrikken, og jeg skulle ønske vi kunne lage et nytt bilde der brikkene var omtrent like store.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Signertspalte lørdag 3. november

Kontrære drømmer

De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

           Vi blir ikke hørt! Ingen vil trykke min kronikk eller ta akkurat denne debatten jeg så modig har lansert! Åh, nok et medieoffer, meiet ned av den venstrevridde pressen som nekter sine motstandere å ytre seg. På tross av at bevisene om det motsatte er sterke, har denne retorikken blitt en naturlig del av facebookhøyres image. Dette er vel også en del av premisset når deres brave våpendrager Jon Hustad får leke seg på TV: Endelig skal også disse meningene komme ut til vanlige folk, som ellers er fanget i et slags venstrevridd uvitende univers der staten sløser bort skattepenger på pakistansk plingplong uten at vi – folket - er denne skandalen bevisst. Men nå skal vi opplyses. Det er de kontrære mot de politisk korrekte. Det er realisme mot naive utopier. Det er effektivitet mot treg materie. Det er det moderne mot historiens skrot.

            Det rare er, at virkeligheten jo er helt motsatt. Det å stå på venstresiden i dag, altså bortenfor Arbeiderpartiet, det er det som er å være kontrær. Å snakke om et annet økonomisk system eller fredsarbeid, eller ville diskutere kortere normalarbeidsdag og gratis kollektivtransport. Å kreve respekt for verdier som omsorg, langsiktighet, økologisk dyrket mat og rettferdig fordeling.

Jeg vet det sies at pressefolk en venstrevridde, men man kan ikke akkurat si at det er så veldig påtrengende i dagens medieflora. Tvert i mot, samfunnet og mediene gjennomsyres av nettopp de verdier facebookhøyre og andre så desperat etterlyser: Vekst, konkurranse, effektivitet, krig for fred, et sted det kapitalismen skal reddes av mer kapitalisme. Å være kritisk til velferdsstaten og mistenkeliggjøre menneskene som bruker den er også svært tidsriktig. De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

            Tjener man en absurd sum i årslønn, i en jobb som til og med kan vise seg å være direkte samfunnsnedbrytende, ankommer festen i en ny bil og forteller om den nye, store hytta familien akkurat har kjøpt i strandsonen mens du klager over det høye skattenivået, da regnes man som politisk nøytral. Vellykket. Men om du av prinsipp kjører kollektivt og gladelig skatter av din gjennomsnittslønn fordi du mener fordeling av goder er et gode og at et annet samfunn basert på mer gjenytelser mellom folk burde være mulig, da er man plutselig politisk koko. Har du aldri opplevd dette har du kanskje venner som er uvanlig likesinnede deg selv. Men vi andre lever i dette hele tiden. Vi feirer og roper hurra for venners rådyre merkeveske og hinsidige lønnsøkning i det private, mens vi jo egentlig mener at det er galskap å tjene slike summer. Joda, klart vi kan ytre oss fritt, men det koster, både privat og i forhold til en karriere i arbeidslivet. Ikke alle vil ha en uttalt kritiker i sine rekker, ytringsfri er det ingen av oss som helt uten kostnader.

I sin nye bok skriver svenske Nina Björkom akkurat dette. Lyckliga i alla sinadagar - om pengar och människors värde er fortsettelsen av en kronikk hunskrev i svenske DN i 2007. Drittdrømmer, skrev hun da, om at vi dagdrømmer oss inn i interiørmagasiner, konstant misfornøyde med huset vi har, lengtende etter det perfekte.

Hun skrev: ”Det är skitdrömmar. Bara skitdrömmar. Världen brinner! Och vi ska drömma om nya köksbord.”
            Vi skal forbruke stadig mer for å holde hjulene i gang, for slik er kapitalismens logikk, skriver antikapitalisten Björk. Vi sitter fast i strukturen alle sammen, med heltidsjobber og forbruk og drømmer om en Thailandtur som vi innerst inne vet ikke bringer lykke. Men fordi vår økonomi er bygget rundt troen på evig vekst, må vi ha slike drømmer for at den skal gå rundt; reise mer, handle mer, drømme om et nytt og vakkert kjøkken vi ikke trenger. Vi dyrker disse drømmene hos hverandre og applauderer dem som oppnår dem.
            Å drømme kollektive drømmer er ikke lenger mulig, skriver Björk, de skal bare drømmes på individnivå. Og da skal de handle om å berike seg selv. Et nytt spisebord. Større hus. Men å drømme om fellesskap, det kollektive, en verden som tar hensyn til miljøet, som ikke undertrykker fabrikkarbeidere i andre land så vi kan handle billige klær vi ikke trenger, det er ikke lovlige drømmer i dag.

Systemkritiske stemmer er fremdeles uhørte i allmennheten. Er det noe som er kontrært i dag, finnes det her.

Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen 22.09.2012

RasismeSnillisme

Det er populært å si at venstresiden trekker rasismekortet altfor raskt. Det er sikkert, i noen tilfeller, dessverre riktig. Men stort sett opplever jeg problemstillingen helt motsatt. For når jeg tenker etter, når hørte jeg egentlig noen i fullt alvor og med ekte bekymring kalle noen en rasist forrige gang? Jeg synes det virker som om dette sitter ganske langt inne. Kanskje for langt. 

Det er på en side litt rart at vi er så livende redde for å kalle spaden ved dens rette navn, all den tid året etter 22. juli har åpenbart tankegods både fra Anders Behring Breivik og meningsfellene hans som ikke kan tolkes som annet enn pur gammaldags rasisme. Hvit overlegenhet, stereotypisk gruppetenkning, etnisk rene nasjoner, og så videre.
Men det skal samtidig, på den annen siden, være vanskelig å kalle noen en rasist. Man må kunne være både oppgitt, sleivete eller oppriktig kritisk til både kulturer og inkluderingspolitikk uten å få slike merkelapper klistret på seg. Men, er vi ikke nå i overkant langt borte på den andre siden? Der det holder å si/skrive: «Jeg er absolutt ikke rasist», og på den måten gjøre seg uangripelig, for deretter å gå i gang med en tirade av noe som likevel er farlig nær rasisme. Jeg ser denne teknikken både på Facebookgrupper som Sians (Stopp Islaminiseringen av Norge) eller NDLs (Norwegian Defence League), eller på større nettsider av typen honestthinking.org eller document.no. Alle steder har jeg kommet over tekster jeg tolker rasistiske, men blandet sammen med forsikringer om at at det, det er man absolutt ikke. 
         Selv når det er opplagt nøler vi, i alle fall jeg, med å si høyt det jeg faktisk tenker når jeg hører rasisme. Plutselig er den der – kommentaren eller beskrivelsen som vipper deg av pinnen – på nett eller live, men du nøler med å gå til angrep ved å utfordre vedkommende på hva i all verden som var ment med det der. Du vet at stemningen rundt middagsbordet aldri blir den samme etterpå. Når enkelte hevder at venstresiden bruker rasismebegrepet for raskt, tenker jeg noen ganger: Har du virkelig ikke møtt disse menneskene, som sier ting du ikke ante kunne sies høyt? Er det ingen i din omgangskrets som er langt over kanten i sine fordommer? I så fall bør du ta en tur rundt i byen, alternativt på landet.

Noen uttalelser er jo over kanten. Noe er moralsk forkastelig. Uakseptabelt. Vi forlanger av oss selv å legge snillismen mot enkelte minoritetsgrupper til side, og krever at disse gruppene i samfunnet må tåle å bli krenket for sine meninger og tro. Hvorfor er rasistene unntatt dette kravet? Mottoet «vi må tørre å ta debatten», sammen med klisjeen «venstresiden tør ikke ta debatten», har satt nettopp den brede venstresiden i sjakk matt. Ute av spill. Vi tar debatten hele tiden, men svært sjelden på vår egen banehalvdel der vi kunne snakket om ting som klasseulikheter, boligpolitikk, lærertetthet eller økonomisk utjevning. Ting vi vet ville hjulpet integreringen. Vi vet at økonomisk utjamning er det mest effektive hinderet mot alt fra kriminalitet, kvinnediskriminering, vold og mishandling. 
Likevel aksepterer vi pophøyres mangfoldige agenda, som strekker seg fra hijab og klesdraktdebatt, via entusiasme rundt innvandrerregnskap til asylsøkeres påståtte sleipe lykkeferd mot nord. Dette er aller mest tydelig når Frp gang på gang klarer å sette agendaen, og resten av hurven, livredde for velgerlekkasje fra eget parti, hiver seg ukritisk utpå. Frp klarer det gang på gang, ved å hevde stakkarslig at de aldri blir hørt.
        Å kreve rollen som den utsatte og oversette er en kjent hersketeknikk vi kan finne på å bruke selv på privaten, på en dårlig dag. Men det er ofte akkurat det det er, en hersketeknikk som setter premisser for debatten, men lite annet. 
       Å kalle det noe sier for rasistisk, sender raskt stigmaet tilbake på avsender. Man er kanskje politisk korrekt (gud forby), kjedelig og lite kontrær (siste skrik på alle debattsider), tullevenstre, loonievenstre, museumsvokter, naiv, feig, og så videre, eller man er kanskje en spekulativ del av den foraktede «antirasismeindustrien». Tror du det koster å ta debatten? Ikke i forhold til å nekte å ta den, eller ta til motmæle fremfor meningsutveksling. Og det er ikke sant at vi ikke tar debatten. Vi tar den hele tiden. Vi debatter et utall utfordringer knyttet til innvandring hver dag. 
        Det har blitt en integrert del av hvordan vi ser på folk fra fjernere strøk: de kommer vel med et eller annet problem. Dermed blir det for meg, svært enkelt sagt, en slags rød tråd mellom den generelle skepsisen (for jeg tør altså ikke skrive «rasismen» her) mot folk fra andre land, til måten vi behandler og tar imot asylsøkere på. Som for eksempel: Når vi med viten og vilje skiller familier ved å tvangssende en mor eller far ut av landet, når vi nekter en asylsøker familiegjenforening med sine kjære. Når vi anklager og sier at de «skyver barna foran seg», er vi ikke da i nærheten av rasisme? De er ikke som oss. De blir ikke gale av savn etter barna sine, som oss. Vi elsker våre barn. De utnytter sine. 

Når vi nesten aldri bruker ordet rasisme, kjenner vi rasismen kanskje ikke igjen når vi møter den? Det er ingen store politiske partier som i dag sier Yes, we can, og som med visjoner, konkrete ideer, mot og senkede skuldre gyver løs på dette nye mangfoldige Norge med et positivt sinn og ber oss alle slappe litt av. Så klart vi fikser de utfordringene som kommer når nye samfunn skal syes sammen.
Vi må bare slutte være så snillistiske mot dem som mener det motsatte. Rasisme har aldri bygget en velfungerende stat.

Denne kronikken sto i Klassekampens Signertspalte lørdag 7. juli. Dette er en noe endret versjon av den som sto på trykk.

Verona (9) utfordrer oss i Høyesterett

Ute av syne, ikke ute av sinn

Det er en liten verden. Åsne Seierstad skrev om en anonym bokhandler i Kabul og like etter står han ikke særlig anonym i en norsk rettssal, for ikke å si norske medier, og er verken fiksjon eller tilhørende en annen tid eller fjernt sted. Det er for lengst slutt på den tiden da fjerne land var særlig fjerne, i dag er vi virtuelt på samme sted og tid, og fordums eksotiske strøk er en flyreise unna, for oss i vår del av verden. Det betyr også at måter vi omtaler andre på, måter vi behandler andre på, og internasjonale konvensjoner vi skriver under på, er mer konkrete, nære, synlige og direkte enn i fordums tid. Vi utfordres når vi gjør urett, og vi konfronteres med våre avgjørelser, på nye måter. Jeg tenker at det kan være bra.

Dette betyr for eksempel at asylsøkere vi med loven i hånd og regjeringens velsignelse sender ut med tvang, kan bestemme seg for å snu seg, se oss direkte inn i øynene og si: Jeg aksepterer ikke din tolkning av loven. Du tar feil. Jeg skal tilbake. Sees i rettssalen.

Noen folk aksepterer ikke å forsvinne i det store intet. De som har styrke og advokat utfordrer oss på vegne av dem som ikke kan.

En av dem er 9 år gamle Verona Delic.  Alltid vært i Norge. Født her, bodd på Rjukan hele sitt liv, men tvangssendt ut til Bosnia i mars i år, sammen med foreldre og en nyfødt baby. Nå i juni aksepterte Høyesterett anken fra hennes familie, og saken kommer opp en gang til høsten. Familien Delic utfordrer Utlendingsnemndas tolkning av norsk utlendingslov (paragraf 8-5 sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket) og Barnekonvensjonen (artikkel 3, barnets beste).

Verona og familien setter med denne anken seg selv midt i sentrum for norsk debatt omkring asylbarn. For det er akkurat dette som uklarheten rundt de lengeværende asylbarna: Hva betyr egentlig barnets beste, og hvordan skal man tolke sterke menneskelige hensyn?

Kaoset som råder rundt stortingsmeldingen Barn på Flukt er et resultat av et halsbrekkende kompromiss internt i regjeringen, der særlig SV og Ap vil to ulike ting med norsk asylpolitikk. Dermed forblir mysteriet ovenfor uoppklart. Det gis signaler. Men også de kan tolkes. Nå skal det kanskje en norsk niåring til for å hjelpe oss å rydde opp der de voksne har rotet det til? Veronas sak kan bidra til sårt trengt klarhet og forutsigbarhet for alle de barna som venter, og venter. Bare det faktum at Høyesterett har akseptert anken er et signal til både regjering, byråkrati og rettsvesen om at vi ikke skal være så skråsikre på at det er vi som tolker loven korrekt.

For få år siden ble lengeværende barn sendt ut på denne måten under retorikken av at vi måtte ”forsvare asylinstituttet”, altså de lover vi har som regulerer hvem som har krav på asyl. I dag er retorikken erstattet med begreper som ”innvandringsregulerende hensyn”. Kanskje fordi det gikk opp for aktørene at det finnes lovverk innenfor asylinstituttet som ville gitt Verona opphold? Slik hun selv hevder i anken. Å forsvare asylinstituttet kan like gjerne bety å gi barn som henne opphold. Dermed måtte det ny retorikk og til for å kunne hive henne ut, men nå utfordres den betimelig.

Retorikken er snedig nok reflektert i en forskrift til loven, der det står at hensynet til innvandringsregulering kan trumfe lovverket. Dermed er uforutsigbarheten komplett for den gjengse asylsøker.

Dette er en svært viktig sak. Målet er å gi Verona opphold på humanitært grunnlag. Men det handler om noe mye større, Verona skal sette norsk lov på prøve og spør: gjelder de fine ordene vi har skrevet under på i Barnekonvensjonen, for henne også? Og, om ikke hun som er født her har tilknytning til riket, hvem har det da?

Denne teksten sto på trykk i dagens Fokus-spalte i Klassekampen