Ærlighetens pris på NRK-debatten

Torsdag 14.mars deltok jeg på Debatten på NRK1. Temaet var Inga Marte Torkildsens uttalelse rundt verdien av å være hjemme versus det å være i lønnsarbeid. Hva mente hun egentlig med dette?

Hele debatten kan man se her.

Dette var, kort etter hukommelsen og litt stikkordsmessig, det jeg sa i Debatten:

• De siste dagers debatt om tidsklemma kan tolkes som et signal fra kvinner og menn om at dette jaget eller stresset vi kjenner på i hverdagen til slutt blir for mye. Tidsklemma sier dermed noe mer om samfunnet rundt oss enn bare noe om hvordan vi lever i familien. Når jeg skal forstå tidsklemma vil jeg forstå samfunnet rundt familien.
• Når panelet diskuterer, hører jeg hele tiden ord som "vil" og "valg". Men arbeid handler for de fleste ikke om hva vil, men at man må, når det gjelder å arbeide. Folk trenger pengene. Derfor må vi alltid ha et klasseperspektiv, selv om det ikke er så populært for tiden, når vi diskuterer kvinnekamp. Det betyr at vi må ha et tvisyn på arbeidslivet: Arbeidslivet er selvsagt frigjørende, men kan også være undertrykkende og gjøre ufri. 
• Å være kritisk til dagens dobbeltarbeidende familiemodell betyr ikke at man nødvendigvis ønsker seg tilbake til et husmorliv eller en 50-tallsfamilie. Det gjør i allefall ikke jeg. Løsninger vi kunne diskutere i stedet, er for eksempel kortere normalarbeidsdager, som ekstimersdager eller 30-timersuke. Det kunne kanskje føre til at flere damer som jobber deltid i i dag, fikk mulighet til å jobbe fulltid, og at flere menn som ønsker mer tid med barn og familie får mulighet til det. Litt mer tid hjemme, litt mindre til i arbeidslivet

Torkildsen etterlyste ærlighet i debatten rundt deltidsjobbing, og mente med det at vi må ærlige rundt hvor mye kvinner taper på ikke å jobbe fullt - i kroner og velferd. Det er sant. Men de siste ukers debatt har også vist oss mange andre ærligheter, som fortellinger fra kvinner og menn som ikke fikser fulltidsidealet og tviler på om det er barnas beste.
Det er også en ærlighet likestillings- og barneministeren må tåle og forholde seg til. Om vi fremdeles tenker at det personlige er politisk er dette hennes arbeidsområde.

I april gir jeg ut boken "Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land" som handler om mye av dette.

Feminismen må være systemkritisk

At noen kvinner prioriterer barn og deltid betyr ikke at 50-tallets husmorideal er tilbake.

Turid Lilleheie har flere interessante betraktninger i sitt innlegg om likestilling og kvinnefrigjøring på Radikal Portal. Det er heller ikke vanskelig å være enig i hennes utgangspunkt: økonomisk uavhengighet og egen inntekt gir frihet i den type samfunn vi har. I tillegg kan man legge til: arbeid gir verdighet til den enkelte og mulighet til å delta og påvirke samfunnet. Alt dette er viktig. Jeg er sjeleglad for at kvinnekampen har gjort det mulig for damer å kunne kombinere jobb og barn i dag.

Men det betyr ikke at alt er såre vel i likestillingslandet. De siste dagers debatter rundt tidsklemma for eksempel, viser at mange kvinner ikke finner dagens idealmodell mulig å leve opp til. Dette må feminister ikke avvise, men forsøke å forstå.

Det problematiske i Lilleheies argumentasjon er likevel dette: at kritikere av dagens ordning med fulltidsjobbing og småbarnliv umiddelbart mistenkes for å ønske seg 50-tallet tilbake. At hun tror på mytene om at husmorrollen er vei tilbake. At hun forfekter en likestillingsfeminisme ganske blottet for samfunnskritikk. For meg er dette siste umulig; en feminisme må alltid søke å forstå rammene rundt det samfunnet man ønsker likestilling innenfor. Dette innebærer for eksempel et tvisyn på arbeidslivet: Visst er arbeid bra, men arbeid kan også være undertrykkende og et slit. Dette betyr igjen at det er viktig å beholde et klasseperspektiv når man snakker om kvinnekamp, arbeid, troen på valgmuligheter, kontantstøtte og foreldrepermisjon.

Dette med 50-tallet først: ”Etter siste verdenskrig ble det mer vanlig – og ofte idealisert at mannen skulle forsørge familien og kvinner skulle ta seg av hus, mann og barn. Men dette var ikke en vanlig situasjonen på den tiden.” Men jo – det var det faktisk. I 1960 hadde over 50 prosent av kvinnene status som husmor i Norge. Det betød ikke at de ikke jobbet: på gården, i mannens bedrift, som omsorgsperson i nærmiljøet, men det var ubetalt og uten særlige rettigheter.

Selv om husmorrollen på 50-tallet på sett og vis var idealisert, ble den også den gang problematisert. Selv innen Arbeiderpartiet gikk diskusjonen: Skulle kvinnene frigjøres gjennom å slippe dobbeltarbeidet med hjem og jobb og derfor ha mulighet til å leve som husmor, eller var dette å ta fra henne muligheten til å bidra i og påvirke samfunnet? Det var også en annen dimensjon her: for visst var husmoren et ideal, og det var sikkert mange kvinner som fant stolthet i å drifte hjemmet, men hun var samtidig offer for mye latterliggjøring, ikke minst i populærkulturen med anklager om ”støv på hjernen”. Kvinnerollen har alltid vært diskutert mer enn mannsrollen, og husmoren-epoken var intet unntak. Heller ikke på 50-tallet var kvinnerollen en enkel rolle, men mangefassettert og full av tvil og paradokser – som i dag kanskje?

Dette var et sidespor, eller enda mer; et blindspor. Debatter rundt 50-tallet når vi egentlig skal snakke om feminisme i dag blir ofte det. Det er ikke husmoren for to generasjoner siden som er interessant når man snakker om tidsklemme for eksempel. I stedet må man se fremover, mot sekstimersarbeidsdager eller andre strukturelle endringer som letter vanlige kvinners, barns og menns dager. Som gir større rom for omsorg og samvær i det private, i nærmiljøet, i hjemmene. For norske kvinner står på! Få land i vår del av verden har like mange kvinner i arbeidslivet, og i få land føder samtidig kvinner like mange barn. Det er klart det kan bli tøft nok i hverdagen også i dag.

Lilleheie skriver: ”Dessverre ser vi likevel en utvikling der kvinner velger å bli forsørget av menn – og denne trenden er økende.” Dette er ikke riktig. De aller fleste kvinner i Norge er tilknyttet yrkeslivet i ulike prosenter, og denne prosenten øker. Bare 2 prosent er definert som husmødre, og forskning viser at mange av de 2 tar et svært bevisst valg – i noen få år. Å være redd for et rush av kvinner som ikke jobber er det ingen grunn til. Ikke minst fordi de fleste kvinner må jobbe. Akkurat som menn har de huslån, studielån og forholder seg til et samfunn der toinntekts-familien setter bolig- og forbrukerstandarden. Svært få kan velge seg helt vekk fra dette – eller vekk fra arbeidslinja vår som gir oss velferdsgoder.

Det finnes ingen husmor-trend, men det finnes kanskje en reaksjon mot travelheten og i vår tid som får utslag i en rekke mediesaker om kvinner som tar andre valg enn dagens karriereideal. Kvinner som lurer på om det er et feministisk ideal å fortrenge lengselen etter barna i barnehagen, eller skammen over den samme lengselen. Om noen kvinner opplever hverdagen som en smertefull skvis, må feminister lytte til deres historier. De er like legitime som andres.

Lilleheie skriver:”Vi har oppdratt en generasjon jenter som stort sett har fått det de har bedt om..” Dette er litt av et syn på generasjonene etter. Jenter og kvinner i dag står på som bare det, fra de skal innordne seg kroppskrav og prestasjonskrav i ungdomsalder, til de forventes å ha den samme kroppen, jobbe fullt, søke en karriere og ha barn på samme tid når de blir eldre. Å leve i et forbrukersamfunn, der de vurderes etter hvordan de ser ut og hva de eier har ingen av dem valgt. Her er det bare å ta en titt på statistikken: damer i dag jobber som aldri før, både i ubetalt og betalt arbeid. Jenter er vinnerne på skolen og i høyere utdanning. Ingenting av dette kommer gratis.

Markedskreftene i vår tid legger beslag både på hvordan vi tenker, hvilke verdier vi dyrker, hva slags ideologi vi omgir oss med og hva slags økonomisk system vi velger å leve under. I tillegg er vi fremdeles et klassedelt samfunn, og det finnes mange kvinner og menn som aldri fikk det de ba om. Om de i det hele tatt spurte.

Jeg synes aldri vi skal snakke om feminisme eller kvinnefrigjøring uten å ta med oss klasseperspektivet, fordi kvinnefrigjøring for alle må betyr strukturelle samfunnsendringer og ikke bare påstander om å prioritere riktig eller finne seg en annen jobb. Det er ikke alle som kan det. Det er løsninger for de få.

Ellers er jeg enig med Lilleheie i at en høyreregjering til høsten ikke vil være til kvinners beste. Nå er det ikke den tredelte foreldrepermisjonen jeg er mest bekymret for i den sammenheng, men en smørbrødliste av andre ting, som for eksempel: mer privatisering av offentlige tjenester, kritikk, mistenkeliggjøring og avvikling av enkelte velferdsgoder, et tøffere arbeidsliv med fordeler for arbeidsgiver, og større økonomiske ulikheter mellom folk. I et slikt samfunn må vi mer enn noensinne være kritiske til likestilling for likestillingens skyld, og heller først som sist bygge inn en samfunnskritikk i vår feminisme i dag.

I forlengelse av dette: Samme dag, 8. mars var det et intervju med meg i Aftenposten/BT om deltidsarbeid, meningen med livet og sånt. Ligger her.

I april jeg gir jeg ut boken Er jeg fri nå? Tidsklemme i verden beste land på Aschehoug forlag.

Denne teksten sto på trykk på Radikalportal.no 8. mars 2013

Å dyrke et vinnerlag

Frykt og forakt for svakhet 

Vi gjør det hele tiden, nesten uten at vi tenker over det. Det bare skjer, i mediene, på skolen, i idrettslaget, på arbeidsplassen. Vi dyrker de sterke, vinnerne i blant oss. Det er for så vidt ikke noe galt i å la seg inspirere og glede over andres suksess, men det er jo ikke alltid sånn det går for seg. I stedet ender vi gjerne opp med å sette suksess opp mot tap, de sterke mot de svake, oss mot dem. Vi tror i vår kultur i dag at det på et individuelt plan bare er opp til oss selv dersom vi vil bli en vinner, og nå ser det sannelig ut som om vi tror det samme om Norge som nasjon. Vi er best fordi vi er et spesielt hardtarbeidende og moralsk folkeferd. Andre detaljer, som fravær av krig, sult, ressurskamp, ytre og indre fiender, lavt folketall og stort land, forsvinner i logikken. Det skremmende er imidlertid når vi både på privaten og nasjonalen begynner å forakte alle som ikke er like fremragende som oss selv. Når vi tror flukt eller fattigdom mest av alt er et livsstilsvalg, der flyktninger selv bør ta ansvar for at de bega seg på flukt, omtrent på samme måte som naboen er ansvarlig for å røyke eller jobbe deltid.

Men i en slik kultur forsvinner det store ”vi” som ønsker å ta ansvar for hverandre. Da handler ansvaret kun om prestasjoner og valg i eget liv. På den måten er vi ikke lenger et inkluderende land, selv om statsministeren sier at vi er det i nyttårstalen sin. Vi har utenforskap i dag også. Flyktninger, asylbarn, syke, uføre, ny-fattige, arbeidsinnvandrere fra Europa. Er det norsk kultur å vise sympati og hjelpe dem, eller har det utviklet seg en ny norsk kultur der vi pirker litt for mye på dem som ikke fikser livet optimalt og antyder at de selv er, vel, ansvarlige?

Individualisme, selvrealisering og ansvaret for egen sosiale og finansielle status kjennetegner vårt samfunn mer enn noe annet. Det er dette som gjennomsyrer dagens norske kultur, dersom vi på død og liv må snakke om denne. En slik kultur lengter etter vinnere, som bevis på at den fungerer. En slik kultur gremmes over alle som faller akterut eller ikke får livet til. De forstyrrer bildet av et vellykket samfunn ved å vise frem sin svakhet. De minner oss hvor kort veien er fra suksess til undergang kan være, og det vil vi helst ikke se. Er det noe som truer det beste i vår nære kulturelle historie i dag, er det nettopp dyrkingen av verdier som kan oppløse fellesskapet og solidariteten mellom folk, denne solidariteten som har lagt grunnlaget for oppslutningen rundt skatter og en sterk velferdsstat, for eksempel.

I stedet for å fokusere på dem som taper, burde vi brukt våre krefter på å forakte fattigdommen og det som gjør utenforskap mulig. Men at dette fokuset glipper for oss, er den nyliberale ideologiens triumf. For dette er jo selve premisset for nyliberalismens tankegods: Du kan hvis du vil nok. De som er rike har fortjent det. De andre har ikke det. Ingen er ofre, men noen inntar frivillig en offerrolle. Denne kan man kjempe seg ut av – selv.

I en slik logikk trenger vi ikke et ansvarlig samfunn, for ansvaret ligger på hver og en. Går det oss godt, har vi oss selv å takke. Og motsatt.

Dette er det aller verste ved artikler som dem fra Jon Hustad eller Christian Tybring-Gjedde: at de faktisk tror på dette: Vi norske er bedre enn andre. Vi har ingenting å lære. Det eneste som er feil ved systemet er at det slipper inn andre til oss. Ikke at systemet i seg selv skaper en verden der fattige tvinges på flukt. Vi ser aldri at disse kunne vært oss. Det er en tragedie for nasjonen at ordet ”snillistisk” noensinne ble lansert, slik at det å være snill på et politisk eller personlig plan i dag anses som noe dumt og naivt og garantert velgeflukt-aktig. Når sympatien for andre forsvinner, slik den faktisk allerede har gjort når det gjelder asylsøkere, papirløse flyktninger eller uføre, da burde vi ikke bare lure på om det beste i vår kultur er truet, vi burde ta et oppgjør med den kulturen vi har.

Det er ikke en og annen innvandrer som utfordrer det beste i norsk kultur, det er globale ideologiske trender vi glatt slipper inn over grensene våre uten et eneste kritisk spørsmål. Og den debatten må vi gjerne ta. 

Denne teksten sto på trykk i Signert-spalten i Klassekampen lørdag 12. januar 

Kvinner velger ikke å jobbe. De må.

Valgfrihetens tid? 
”Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobben” skrev Marie Simonsen i Dagbladet. På tross av kritiske røster fra høyre som beskyldte henne for å nedvurdere det tradisjonelle kvinnearbeidet, står utsagnet statistisk støtt: Simonsen har rett, flere og flere kvinner jobber, og de jobber i stadig høyere stillingsprosent. For Simonsen var cupcaken et symbol på det hjemmeværende livet, og i det hjemmeværende livet er ikke mange kvinner mer. Men så går det, litt skeis lengre ned i kronikken; Det er bare å se på utdanningseksplosjonen blant kvinner, så vet man at kvinner ønsker og vil jobbe. ”Ønsker og vil”.

Det er klart det er sant at mange kvinner ønsker å jobbe, men det er like sant at mange kvinner må jobbe, selv om de i slitenhet og klemme gjerne skulle ønsket en annen hverdag. Virkelige valg er det få kvinner – og menn som har. Med en streng arbeidslinje som gir deg velferdsgoder, toinntektsfamilier som setter forbrukerstandarden, samt yrkeslivets skyhøye status, er det å gå ut i arbeid både økonomisk nødvendig og en normativ handling i vår kultur.

Hvem er det som kan velge fritt på øverste hylle? For det er slik som Simonsen skriver: at de fleste som er hjemmeværende er kvinner med lav utdanning, nedsatt helse, store omsorgsforpliktelser og innvandrerkvinner. Med andre ord, dette er kvinner som jobber nederst på rangstigen om de i det hele tatt får jobb. Valg og valg.

I den andre enden av skalaen finnes det sikkert en bitteliten gruppe av velstående kvinner som har det virkelige valget mellom hjemmeliv og uteliv, men disse utgjør en brøkdel av brøkdelen igjen. Resten av oss følger med røkla og lommeboka og gjør det som kreves. Noen vil, noen må, mange jobber deltid fordi de vil, noen fordi de må, og får med seg litt av begge deler. Ser vi ikke slike ulikheter mellom oss damer er vi klasseblinde, og da ser vi heller ikke at insisteringen på alle valgene vi skal ha kan føles mer som en hån enn en feministisk seier.

Valgfrihet er alltid et stikkord når politikere skal lansere akkurat sin familiepolitikk som den beste, samme hvilket parti det er som snakker. Men på tross av mantraet om valg, valg og atter valg har de færreste av oss disse veldige valgene. Både arbeidslivet, arbeidslinja, realiteter og idealer begrenser oss. Valgfrihet blir derfor en halvtom retorikk som ikke forholder seg til folk flest sin hverdag. Likevel blir vi forført til å tro på den, i så stor grad at vi faktisk tror vi kan velge fritt, alle sammen. Når vi tror vi har valgt fritt, er det selvsagt også vår gevinst eller vårt nederlag om vi ikke fikser valget. Du kunne jo bare valgt noe annet, ikke sant?

Virkelig valgfrihet hadde vært å kunne forholde seg til en velferdsstat uavhengig av arbeidslinjen, der man rett og slett i egenskap av å være borger i landet hadde rett på velferdsgoder. Da kunne man, mann eller kvinne, jobbe redusert en periode og likevel være trygg på at du og dine har velferdsnettet under seg om man faller. Da ville man ikke være så totalt avhengig av en arbeidsgivers velvilje som man er i dag, men være fri til å gå, om man ikke har det bra. Da kunne man ta større sjanser i hverdagen: jobbe deltid, starte en butikk, et firma, blir en gründer, flytte på landet, bo på gård, være hjemme en periode, forsøke seg som kunstner eller ta ansvar for en mor som sliter, en nabo som har det vanskelig. Eller være hjemme en kort periode med det minste barnet.

Virkelig valgfrihet ligger også i kortere normalarbeidsdager eller normalarbeidsuke for alle, der muligheten til å være omsorgsmenneske samtidig som man bidrar i yrkeslivet, blir en enklere øvelse. Virkelig frihet til å jobbe har vi også når barnehagen får skyhøy kvalitet med mange kvalifiserte ansatte, så vi alle gikk til arbeidet med lett hjerte og visste at våre barn var maksimalt godt ivaretatt.

Den hjemmeværende kvinnen er intet mål. Men selv om høyresiden forsvarer henne, skal vi våge å være kritiske til troen på arbeidets frigjørende og salige kraft. For når du går ut av kontoret ditt, der ideer skapes og morsomme kolleger sprer glede og fag, kommer en annen person inn og vasker etter deg, plukker opp cupcakesmulene du la igjen da du kom heseblesende inn, og drømmer kanskje om det vi ikke vil høre: et sted vekk fra arbeidsplassen.

Og er det da slik, at du var smart og valgte en festlig kontorjobb, men hun som vasker etter deg var lite smart som valgte noe annet? Tror ikke det, nei. Valgets kval er for de få. Vi andre gjør det vi må.

 Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen lørdag 8.12.2012           

           

Barn på flukt: La dem bli

I morgen er det 20. november og dagen generalforsamlingen i FN vedtok Erklæringen for barnets rettigheter i 1959, og Barnekonvensjonen i 1989.

Det kan kan ikke være helt tilfeldig at Stortinget behandler meldingen "Barn på flukt" akkurat denne dagen.

Kan vi endelig finne en fremtid til våre lengeværende asylbarn?

Samtidig startet i dag Veronas kamp i Høyesterett, ni-åringen som er født her, ble kastet ut, men vil tilbake. Og der slutter ringen: Verona ber om at norske myndigheter følger Barnekonvensjonen.

Det er vi som gjort henne til et barn på flukt.

Barnehagebrikken

Den ene biten i puslespillet passer ikke helt. Den er for stor. 

I Norge får jenter og damer i dag sterke signaler fra politisk hold om at vi kan få til det meste, bare vi vil nok. Vi blir fortalt at vi kan ha karriere og barn samtidig, vi er så å si likestilte med menn på de fleste av livets områder. Vi har mange valg.

En av grunnene til at vi kan alt dette her, er at vi endelig har tilgang til nokså rimelige barnehager, der barna har rett til å være hele dagen fra de er omtrent et år gamle. Etter året hjemme får vi heller ikke økonomisk støtte, og for de fleste foreldre betyr dette at man må tilbake i jobb, uavhengig av om man nå vurderer barnehagen som det beste for sitt barn eller ikke. Vi har kanskje ikke så mange valg likevel.

Vi har blitt helt avhengige av barnehagene alle sammen, for å få hverdagene til å gå i hop. Stadig flere barn går i norsk barnehage, de er yngre når de begynner og trenden er lengre dager. Noen foreldre trenger i tillegg mer: kveldsåpne barnehager, eller nattåpne tilbud.  Voksne friske folk har ikke bare en rett til å jobbe, men en plikt, så når arbeidslinja kaller er det bare å løpe slik at man velferdsgoder får. Da må barna være fulle dager i barnehagene. Sånn har vi ordnet oss. For mange fungerer selvsagt ordningen også optimalt. Men for dem som sliter med barn som ikke trives, med barnehager som ikke fungerer, eller med en uro over savn eller at man er for lite sammen, er denne pakkeløsningen fra statens side en gave man sier takk til med en klump i magen.

Hvordan vi diskuterer barnehager, og hva vi diskuterer når vi diskuterer dem, forteller oss en hel masse om verdier og selvfølgeligheter i vårt samfunn i dag. Vi er heldigvis opptatt av at barnehagene skal være gode, og vi diskuterer bedringer som har kommet bakpå mens utbyggingen gikk raskt. Men gikk den kanskje så raskt at vi aldri spurte oss hva slags samfunn barnehagene samtidig gir oss? Slike spørsmål som: Er barnehage for alle et tegn på at vi får et mer barnevennlig samfunn, eller et mer barneuvennlig samfunn? Utvider – eller begrenser den våre valg? Sannsynligvis litt av alt, hvis vi ser nøye etter.

            Da barnehageutbyggingen satte fart ønsket man å demme opp for et etterlengtet behov, men kanskje skapte man samtidig et behov, og en norm der det ble forventet fra alle kanter at ettåringer skulle inn i heltidsbarnehager. Vi påvirkes alle sammen av det alle andre gjør, og barnehager for alle har blitt en selvfølge. Når også vi i Norge samtidig har gått fra welfare til workfare, så er det svært begrenset hva slags private valg vi kan ta for å unngå å følge strømmen. Vet ikke helt jeg. Var det valg vi hadde?

Det mest provoserende med barnehagedebatter er derfor at vi tror alt blir greit bare bemanningen økes, barna kartlegges og maten er varm. Kvalitet i barnehagen, ikke kvalitet i hverdagen. For meg henger disse to uløselig sammen. For å si det enkelt: Det hjelper ikke meg om barnehagen er tipptopp hvis jeg må vekke en grinete smårolling som ikke er utsovet for å rekke dit før jobb. De altfor korte ettermiddagene hjemme, der det skal handles, lages mat, gjøres lekser, på veldig få timer. Barnehagen er kanskje bare en liten puslespillbrikke i vårt samfunn, men den forteller oss likevel mye om resten av bildet: hvilke rammer vi har, hvilke valg vi har, hvilke verdier vi har, hva slags mennesketyper vi dyrker frem. Barnehager og tankene vi har rundt dem reflekterer hvordan vårt samfunn vurderer barndommen, og de forteller oss også hvor høyt vi akter yrkes- og karrierelivet i vår kultur. De forteller oss også hvor høyt vi setter selvstendighet, sosial kompetanse og utadvendthet, hos både voksne og barn.

Barnehagen er politikk, og i den politikken ligger elementer som påvirker andre områder i samfunnet. For eksempel, hva slags familiemodell får vi, når vi har full barnehagedekning? Hva slags morsrolle gir barnehagen oss, og hva slags farsrolle? Hva slags arbeidsliv får vi med full barnehagedekning? Hva betyr barnehagens åpningstid for hvor mye vi kan jobbe, for hva arbeidsgiver kan kreve og hva arbeidere kan tilby? Hva betyr barnehagen for oppdragelsen vi gir våre barn, hvilke verdier skal barnehagen gi dem? Og 8-9 timer hver dag i parallelle liv med barna våre, synes vi det er helt greit?

            Når vi legger puslespillet som utgjør dagen vår oppdager vi kanskje et en av brikkene er unormalt stor og tar masse plass i forhold til de andre. Dette er barnehagebrikken, og jeg skulle ønske vi kunne lage et nytt bilde der brikkene var omtrent like store.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Signertspalte lørdag 3. november

Kontrære drømmer

De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

           Vi blir ikke hørt! Ingen vil trykke min kronikk eller ta akkurat denne debatten jeg så modig har lansert! Åh, nok et medieoffer, meiet ned av den venstrevridde pressen som nekter sine motstandere å ytre seg. På tross av at bevisene om det motsatte er sterke, har denne retorikken blitt en naturlig del av facebookhøyres image. Dette er vel også en del av premisset når deres brave våpendrager Jon Hustad får leke seg på TV: Endelig skal også disse meningene komme ut til vanlige folk, som ellers er fanget i et slags venstrevridd uvitende univers der staten sløser bort skattepenger på pakistansk plingplong uten at vi – folket - er denne skandalen bevisst. Men nå skal vi opplyses. Det er de kontrære mot de politisk korrekte. Det er realisme mot naive utopier. Det er effektivitet mot treg materie. Det er det moderne mot historiens skrot.

            Det rare er, at virkeligheten jo er helt motsatt. Det å stå på venstresiden i dag, altså bortenfor Arbeiderpartiet, det er det som er å være kontrær. Å snakke om et annet økonomisk system eller fredsarbeid, eller ville diskutere kortere normalarbeidsdag og gratis kollektivtransport. Å kreve respekt for verdier som omsorg, langsiktighet, økologisk dyrket mat og rettferdig fordeling.

Jeg vet det sies at pressefolk en venstrevridde, men man kan ikke akkurat si at det er så veldig påtrengende i dagens medieflora. Tvert i mot, samfunnet og mediene gjennomsyres av nettopp de verdier facebookhøyre og andre så desperat etterlyser: Vekst, konkurranse, effektivitet, krig for fred, et sted det kapitalismen skal reddes av mer kapitalisme. Å være kritisk til velferdsstaten og mistenkeliggjøre menneskene som bruker den er også svært tidsriktig. De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

            Tjener man en absurd sum i årslønn, i en jobb som til og med kan vise seg å være direkte samfunnsnedbrytende, ankommer festen i en ny bil og forteller om den nye, store hytta familien akkurat har kjøpt i strandsonen mens du klager over det høye skattenivået, da regnes man som politisk nøytral. Vellykket. Men om du av prinsipp kjører kollektivt og gladelig skatter av din gjennomsnittslønn fordi du mener fordeling av goder er et gode og at et annet samfunn basert på mer gjenytelser mellom folk burde være mulig, da er man plutselig politisk koko. Har du aldri opplevd dette har du kanskje venner som er uvanlig likesinnede deg selv. Men vi andre lever i dette hele tiden. Vi feirer og roper hurra for venners rådyre merkeveske og hinsidige lønnsøkning i det private, mens vi jo egentlig mener at det er galskap å tjene slike summer. Joda, klart vi kan ytre oss fritt, men det koster, både privat og i forhold til en karriere i arbeidslivet. Ikke alle vil ha en uttalt kritiker i sine rekker, ytringsfri er det ingen av oss som helt uten kostnader.

I sin nye bok skriver svenske Nina Björkom akkurat dette. Lyckliga i alla sinadagar - om pengar och människors värde er fortsettelsen av en kronikk hunskrev i svenske DN i 2007. Drittdrømmer, skrev hun da, om at vi dagdrømmer oss inn i interiørmagasiner, konstant misfornøyde med huset vi har, lengtende etter det perfekte.

Hun skrev: ”Det är skitdrömmar. Bara skitdrömmar. Världen brinner! Och vi ska drömma om nya köksbord.”
            Vi skal forbruke stadig mer for å holde hjulene i gang, for slik er kapitalismens logikk, skriver antikapitalisten Björk. Vi sitter fast i strukturen alle sammen, med heltidsjobber og forbruk og drømmer om en Thailandtur som vi innerst inne vet ikke bringer lykke. Men fordi vår økonomi er bygget rundt troen på evig vekst, må vi ha slike drømmer for at den skal gå rundt; reise mer, handle mer, drømme om et nytt og vakkert kjøkken vi ikke trenger. Vi dyrker disse drømmene hos hverandre og applauderer dem som oppnår dem.
            Å drømme kollektive drømmer er ikke lenger mulig, skriver Björk, de skal bare drømmes på individnivå. Og da skal de handle om å berike seg selv. Et nytt spisebord. Større hus. Men å drømme om fellesskap, det kollektive, en verden som tar hensyn til miljøet, som ikke undertrykker fabrikkarbeidere i andre land så vi kan handle billige klær vi ikke trenger, det er ikke lovlige drømmer i dag.

Systemkritiske stemmer er fremdeles uhørte i allmennheten. Er det noe som er kontrært i dag, finnes det her.

Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen 22.09.2012