Frykt og forakt for svakhet
Vi gjør det hele tiden, nesten uten at vi tenker over det. Det bare skjer, i mediene, på skolen, i idrettslaget, på arbeidsplassen. Vi dyrker de sterke, vinnerne i blant oss. Det er for så vidt ikke noe galt i å la seg inspirere og glede over andres suksess, men det er jo ikke alltid sånn det går for seg. I stedet ender vi gjerne opp med å sette suksess opp mot tap, de sterke mot de svake, oss mot dem. Vi tror i vår kultur i dag at det på et individuelt plan bare er opp til oss selv dersom vi vil bli en vinner, og nå ser det sannelig ut som om vi tror det samme om Norge som nasjon. Vi er best fordi vi er et spesielt hardtarbeidende og moralsk folkeferd. Andre detaljer, som fravær av krig, sult, ressurskamp, ytre og indre fiender, lavt folketall og stort land, forsvinner i logikken. Det skremmende er imidlertid når vi både på privaten og nasjonalen begynner å forakte alle som ikke er like fremragende som oss selv. Når vi tror flukt eller fattigdom mest av alt er et livsstilsvalg, der flyktninger selv bør ta ansvar for at de bega seg på flukt, omtrent på samme måte som naboen er ansvarlig for å røyke eller jobbe deltid.
Men i en slik kultur forsvinner det store ”vi” som ønsker å ta ansvar for hverandre. Da handler ansvaret kun om prestasjoner og valg i eget liv. På den måten er vi ikke lenger et inkluderende land, selv om statsministeren sier at vi er det i nyttårstalen sin. Vi har utenforskap i dag også. Flyktninger, asylbarn, syke, uføre, ny-fattige, arbeidsinnvandrere fra Europa. Er det norsk kultur å vise sympati og hjelpe dem, eller har det utviklet seg en ny norsk kultur der vi pirker litt for mye på dem som ikke fikser livet optimalt og antyder at de selv er, vel, ansvarlige?
Individualisme, selvrealisering og ansvaret for egen sosiale og finansielle status kjennetegner vårt samfunn mer enn noe annet. Det er dette som gjennomsyrer dagens norske kultur, dersom vi på død og liv må snakke om denne. En slik kultur lengter etter vinnere, som bevis på at den fungerer. En slik kultur gremmes over alle som faller akterut eller ikke får livet til. De forstyrrer bildet av et vellykket samfunn ved å vise frem sin svakhet. De minner oss hvor kort veien er fra suksess til undergang kan være, og det vil vi helst ikke se. Er det noe som truer det beste i vår nære kulturelle historie i dag, er det nettopp dyrkingen av verdier som kan oppløse fellesskapet og solidariteten mellom folk, denne solidariteten som har lagt grunnlaget for oppslutningen rundt skatter og en sterk velferdsstat, for eksempel.
I stedet for å fokusere på dem som taper, burde vi brukt våre krefter på å forakte fattigdommen og det som gjør utenforskap mulig. Men at dette fokuset glipper for oss, er den nyliberale ideologiens triumf. For dette er jo selve premisset for nyliberalismens tankegods: Du kan hvis du vil nok. De som er rike har fortjent det. De andre har ikke det. Ingen er ofre, men noen inntar frivillig en offerrolle. Denne kan man kjempe seg ut av – selv.
I en slik logikk trenger vi ikke et ansvarlig samfunn, for ansvaret ligger på hver og en. Går det oss godt, har vi oss selv å takke. Og motsatt.
Dette er det aller verste ved artikler som dem fra Jon Hustad eller Christian Tybring-Gjedde: at de faktisk tror på dette: Vi norske er bedre enn andre. Vi har ingenting å lære. Det eneste som er feil ved systemet er at det slipper inn andre til oss. Ikke at systemet i seg selv skaper en verden der fattige tvinges på flukt. Vi ser aldri at disse kunne vært oss. Det er en tragedie for nasjonen at ordet ”snillistisk” noensinne ble lansert, slik at det å være snill på et politisk eller personlig plan i dag anses som noe dumt og naivt og garantert velgeflukt-aktig. Når sympatien for andre forsvinner, slik den faktisk allerede har gjort når det gjelder asylsøkere, papirløse flyktninger eller uføre, da burde vi ikke bare lure på om det beste i vår kultur er truet, vi burde ta et oppgjør med den kulturen vi har.
Det er ikke en og annen innvandrer som utfordrer det beste i norsk kultur, det er globale ideologiske trender vi glatt slipper inn over grensene våre uten et eneste kritisk spørsmål. Og den debatten må vi gjerne ta.
Denne teksten sto på trykk i Signert-spalten i Klassekampen lørdag 12. januar
