onsdag 27. juni 2012

Verona (9) utfordrer oss i Høyesterett


Ute av syne, ikke ute av sinn


Det er en liten verden. Åsne Seierstad skrev om en anonym bokhandler i Kabul og like etter står han ikke særlig anonym i en norsk rettssal, for ikke å si norske medier, og er verken fiksjon eller tilhørende en annen tid eller fjernt sted. Det er for lengst slutt på den tiden da fjerne land var særlig fjerne, i dag er vi virtuelt på samme sted og tid, og fordums eksotiske strøk er en flyreise unna, for oss i vår del av verden. Det betyr også at måter vi omtaler andre på, måter vi behandler andre på, og internasjonale konvensjoner vi skriver under på, er mer konkrete, nære, synlige og direkte enn i fordums tid. Vi utfordres når vi gjør urett, og vi konfronteres med våre avgjørelser, på nye måter. Jeg tenker at det kan være bra.

Dette betyr for eksempel at asylsøkere vi med loven i hånd og regjeringens velsignelse sender ut med tvang, kan bestemme seg for å snu seg, se oss direkte inn i øynene og si: Jeg aksepterer ikke din tolkning av loven. Du tar feil. Jeg skal tilbake. Sees i rettssalen.

Noen folk aksepterer ikke å forsvinne i det store intet. De som har styrke og advokat utfordrer oss på vegne av dem som ikke kan.

En av dem er 9 år gamle Verona Delic.  Alltid vært i Norge. Født her, bodd på Rjukan hele sitt liv, men tvangssendt ut til Bosnia i mars i år, sammen med foreldre og en nyfødt baby. Nå i juni aksepterte Høyesterett anken fra hennes familie, og saken kommer opp en gang til høsten. Familien Delic utfordrer Utlendingsnemndas tolkning av norsk utlendingslov (paragraf 8-5 sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket) og Barnekonvensjonen (artikkel 3, barnets beste).

Verona og familien setter med denne anken seg selv midt i sentrum for norsk debatt omkring asylbarn. For det er akkurat dette som uklarheten rundt de lengeværende asylbarna: Hva betyr egentlig barnets beste, og hvordan skal man tolke sterke menneskelige hensyn?

Kaoset som råder rundt stortingsmeldingen Barn på Flukt er et resultat av et halsbrekkende kompromiss internt i regjeringen, der særlig SV og Ap vil to ulike ting med norsk asylpolitikk. Dermed forblir mysteriet ovenfor uoppklart. Det gis signaler. Men også de kan tolkes. Nå skal det kanskje en norsk niåring til for å hjelpe oss å rydde opp der de voksne har rotet det til? Veronas sak kan bidra til sårt trengt klarhet og forutsigbarhet for alle de barna som venter, og venter. Bare det faktum at Høyesterett har akseptert anken er et signal til både regjering, byråkrati og rettsvesen om at vi ikke skal være så skråsikre på at det er vi som tolker loven korrekt.

For få år siden ble lengeværende barn sendt ut på denne måten under retorikken av at vi måtte ”forsvare asylinstituttet”, altså de lover vi har som regulerer hvem som har krav på asyl. I dag er retorikken erstattet med begreper som ”innvandringsregulerende hensyn”. Kanskje fordi det gikk opp for aktørene at det finnes lovverk innenfor asylinstituttet som ville gitt Verona opphold? Slik hun selv hevder i anken. Å forsvare asylinstituttet kan like gjerne bety å gi barn som henne opphold. Dermed måtte det ny retorikk og til for å kunne hive henne ut, men nå utfordres den betimelig.

Retorikken er snedig nok reflektert i en forskrift til loven, der det står at hensynet til innvandringsregulering kan trumfe lovverket. Dermed er uforutsigbarheten komplett for den gjengse asylsøker.
Dette er en svært viktig sak. Målet er å gi Verona opphold på humanitært grunnlag. Men det handler om noe mye større, Verona skal sette norsk lov på prøve og spør: gjelder de fine ordene vi har skrevet under på i Barnekonvensjonen, for henne også? Og, om ikke hun som er født her har tilknytning til riket, hvem har det da?

Denne teksten sto på trykk i dagens Fokus-spalte i Klassekampen

torsdag 14. juni 2012

Glemmer vi maktperspektivet rundt pappapermen?

Torsdag 14. juni hadde Klassekampen et intervju med meg, i forbindelse med et bokessay jeg gjorde i Prosa. Bokessayet ligger her, på min blogg. Intervjuet i Klassekampen er her.

Og limt inn nedenfor:

FAR PÅ
Av Sandra Lillebø

Mens vi finteller permisjonsdager, forflyttes kjønns­makten i det stille. Det er ikke nødvendigvis til kvinnens fordel, mener Linn Stalsberg.
- Hele tanken om at vi er et likestilt land er ekstremt viktig for vår identitet og for hvordan vi ser på oss selv. Det gjelder særlig for venstresida. Derfor er vi også veldig opptatt av å poengtere alle seire på den fronten, sier Linn Stalsberg.
I et essay i det nyeste nummeret av Prosa, foretar hun en nærlesning av to norske og to svenske bøker om farskap. Audun Lysbakkens «Frihet, likhet, farskap», Jørgen Lorentzens «Fra farskapets historie», Roger Klinth og Thomas Johansson «Nye svenska fäder» og antologien «Föräldraskapets politik», redigert av Helena Bergman, Maria Eriksson og Roger Klinth.
Konklusjonen er ikke flatterende, sett fra et norsk perspektiv. For mens de norske bøkene «fremdeles insisterer på likestillingsidyll og pappas fremragende rolle», stiller de svenske bøkene flere spørsmål vi egentlig ikke har lyst til å stille om likestilling.
Nye skiller
Stalsberg, som blant annet er spaltist her i Klassekampen, frykter at når vi ikke stiller disse spørsmålene, oppstår det en fare for at det skal oppstå nye skiller mellom menn og kvinner, mener Stalsberg.
- Foreldrepermisjon framstilles i dag som et valg for menn, og en plikt for kvinner. Reklamekampanjene svenskene har hatt for pappaperm de siste årene er i så måte talende: hvis menn tar permisjon vil de få personlig gevinst. De utvikler seg, gjør morsomme ting, blir bedre ledere på jobben og så videre. Det får ikke kvinner høre om på den samme måten. Audun Lysbakken kan gjerne si at pappapermen var den mest berikende perioden i livet. Det kan ikke Anniken Huitfeldt. Av henne er det forventet at hun skal si at det var fint, men at det er godt å komme tilbake i jobb, sier Stalsberg, som mener denne holdningen reflekteres i de mange pappabøkene som de siste årene har kommet i bokhandlene.
- Disse bøkene bruker enormt mye tid på å understreke fedres annerledeshet: det er gøy, moro og lek. Det er et paradoks, at vi tross likestilling skal insistere på ulikheter som foreldre. Hvilket er bra i seg selv, men det er verdt å tenke over disse nye skillene i hvordan kjønnsrollene vurderes. Det er et maktperspektiv som vi overser idet vi er opptatt med å finfordele permisjonsdagene, sier hun.
Sitt eget ideal
Stalsberg vil på ingen måte underslå at fedres engasjement på hjemmebane kan være en god ting. Men hun mener det er problematisk at de ledende aktørene i prosessen mot å få fedre hjem, ofte er menn som er mer enn normalt bevisste på likestilling.
- Han bor i urbane strøk, har en fleksibel jobb han liker og er relativt karriereorientert. Det samme er partneren hans. Da er det en del aspekter som forsvinner fra likestillingsretorikken, som forholdet by/land og ikke minst klasse, sier hun. Om Lysbakkens bok «Frihet, likhet, farskap» skriver hun i essayet er «forførende optimistisk på vegne av far, men den er verken jordnær eller særlig klok».
- Lysbakken er en mann som lever opp til sine egne idealer. Det er ikke noe i veien for det, og det er ikke noe i veien med livsstilen deres. Tvert imot! Det virker som om de har funnet sin levemåte alle er fornøyde med. Men når han avviser alle kritikere som reaksjonære og nostalgikere, mener jeg det vitner om manglende bakkekontakt. Andres hverdag har andre betingelser, og det finnes andre måter å være en strålende pappa på enn å være hjemme med barna et halvt år, sier hun.
Kvinner må jobbe
Der Lysbakken og Lorentzen er optimistiske og glade på fars vegne, stiller altså, ifølge Stalsberg, de svenske mannsforskerne spørsmål ved om visjonen om likestilling har skjedd på menns premisser. For samtidig som det i dag settes likhetstegn mellom menns inntreden på hjemmebane og kvinners veg ut i arbeidslivet, er det først og fremst velferdsstaten, og ikke mannens innsats hjemme, som har fått kvinnene ut i jobb, peker Stalsberg på.
- Man snakker også varmt om at kvinner vil jobbe, og at de har mulighet til å jobbe. Det få snakker om er at de har plikt til å jobbe. Plutselig sto barnehagene der, og arbeidslinja ble innført. Det har utvidet, men også begrenset kvinners muligheter. Jeg mener at den måten vi har omfavnet likestillingen uten å stille spørsmål, er problematisk.
I den norske debatten har pappapermisjon blitt mer eller mindre måleenheten for hvor likestilt et par er. De svenske forskerne stiller spørsmål ved hvor sterk den sammenhengen er. Stalsberg tror det finnes andre måter å være likestilt på, og at vi ikke vet nok om sammenhengen mellom holdninger og praksis i det enkelte hjem.
- Jeg skulle ønske at menn også var opptatt av hva som skjer etter permisjonstida. Det er når hverdagen setter inn at begge foreldre begynner å bli fraværende i mange timer hver dag. Hvis menn er så opptatt av tid sammen med barna sine som det vises til i debatten om pappaperm, hvorfor kjemper ikke menn for et arbeidsliv som gir dem mer tid til barna i hverdagen, i årene etter permisjonstida?
- Hvorfor har svenskene en større bevissthet om dette?
- De har holdt på lenger, og hatt skarpere fronter i feministisk debatt. Det er også større rom for å ta den debatten. Jeg synes nok rommet for å diskutere likestilling i Norge er ganske snevert. At det skal være bra for kvinnen, samfunnet og barnet at mannen tar mye pappaperm, ligger der alltid som et premiss man ikke kan stille spørsmål ved.